Vegen til roubaix – en lørdag i helvete

Paris-Roubaix Challenge – helvete i nord – brosteinklassiker for amatørnisser, Frankrike lørdag 11. april 2015.

Det regner kattunger.

Arenbergskogen. True d’Arenberg. Vi er kun fire mil ute i reisen, det er over ti igjen, og allerede nå er vi her. Kort historieleksjon; Arenberg er et håpløst dårlig forsøk på å lage en veg i en skau. Greia er at Napoleon en gang var røket uklar med noen russere, og trengte alt som kunne krype å gå av mannfolk til krig. Og resten, de som ikke kunne krype eller gå, sendte han til vegbygging på hjemmebane. Og du trodde Waterloo var alle tabbers mor. I en svært uheldig kombinasjon av udugelighet, en formann på fylla, og et oppkjøp av b-sortering hos et lokalt steinbrudd, klarer denne suppeballetten å levere en vegstump som 200 år senere skal sortere om rekkefølgen på innvollene til en nordlendig i lycra. Det er dønn umulig å se noen form for mønster i dekket på den 2,5 kilometer lange ulykken av en sykkelsti. Det er steiner som står på høykant der de skulle ligge, det finnes ikke to av samme størrelse, og det er 240 000 av dem. Og det betyr i mitt tilfelle 240 000 risikokartlegginger. For en eller annen rakettforsker fant ut at her skulle man lage sykkelritt.

Nå startet ikke reisen på en steinveg i Arenbergskogen. Tro det eller ei –  samferdsel på steinete kjerrestier er ikke den mest knotete måten å komme fra A til B på når Franskmenn er involvert. Vi kom skjevt ut med en streik blant en gjeng flygeledere på Charles De Gaulle. For stemningen skyld kan vil bare kalle dem Les Imbeciles. Dette var vist nok en «varslet streik», du vet, et sånt kalenderfestet faenskap. Og la meg være helt ærlig her; jeg maner lettere frem sympati for streikende menneskesmuglere enn en gjeng overbetalte trafikkbetjenter på champagnefylla i et flytårn i Paris. Og når Les Imbeciles hadde gjort hva de kunne for å trenere drømmeturen, var det opp til Air France å rydde opp. For stemningens skyld kan vi kalle dem Les Miserables. Kort oppsummert; historiens minst fleksible flyselskap siden Luftwaffe klarte å spre nitten passasjerer på cirka nitten ulike fly på nitten ulike kontinenter på nitten forskjellige dager. Og det var før de hadde startet bagasjehåndteringen, for når folkene endelig var kommet frem, hadde Les Miserables teppebombet Europa med våre sykkelkofferter. Halve teamet uten karbon. Sykler var ikke å oppdrive i sykkelandet Frankrike, så den samlede kognitive kapasiteten til reisefølget klarte å klekke ut følgende geniale plan; fem olja lyn starter rittet fra Roubaix ved første mulige anledning kl 0700, og rekker tilbake til Roubaix innen kl 1200, som var siste mulige starttidspunkt. Her skulle de overta våre sykler, før disse så la ut på samme turen. Genialt. Vi kom til veksling halv tre. Gutta stod klar i sykkelbuksa med drikkeflaska i handa på start i seks timer. Som en avglemt femåring i barnehageporten.

Tilbake til Arenberg. I speidertroppen befinner også roten til alt vondt for sykkelenkene i Harstad seg, – den lokale karbonpusheren. Han er tidligere aktiv syklist, har lavt tyngdepunkt, og har en genfeil som fratar han evnen til å føle frykt. La oss for stemningens skyld kalle han Leòn. Der jeg har ligget søvnløs og stirret i taket siden januar, kunne ikke Leòn gledet seg mer. Og Leòn kom endelig frem til paradis. Arenberg. Gjennom frykttåka klarer jeg å registrere at han gestikulerte med armer og bein og forklarer gutta at han har analysert løypa og kommet frem til en strategi – «gønne på!». I denne avanserte planen ligger også konseptet «ekstreeeem fart inn på steinen», så Leòn sykler halvannen kilometer nedover asfalten inn i et boligfelt i direkte linje til starten på skogen. Henger dere med? Rennafart i Arenberg. Mens jeg forsøker å svelge to valium med lokalt brennevin, suser prosjektilet Leòn forbi, og inn i middelalderen. Scenen som utspiller seg vekker frem barndomsminner om Obelix som pløyer gjennom en bataljon romere. Det formelig spruter midtlivskriser i alle retninger. Leòn har fått los, og noen har startet stoppeklokka.

Etter en lang indre stille samtale, innser jeg at det er bare å stupe i det, inn i Arenberg. Og i dèt forhjulet treffer første kampestein, angrer jeg. Etter ti meter er den indre stille samtalen blitt til en ytre høylytt. Hva i HELVETE er det som skjer? Det er helt umulig å levende nok beskrive hvor infernalsk jævlig det rister. Det er som sykle i fjæra. Jeg fyker rundt som en hamster i en sentrifuge, og hver eneste en av de 240 000 steinjævlene slår som en høyspent strikkepinne i brunøyet. Før femti meter er gått har jeg unngått tre katastrofer med minste mulige margin. Jeg har ikke krampeholdt så hardt som i dette sykkelstyret siden jeg debuterte i «Tornadoen» på Hugos Tivoli tidlig på syttitallet. Med falsk legitimasjon og en dritings Rumener bak spakene. Når jeg for første gang, ca en kilometer inn i marerittet, løfter blikket fra forhjulet møter et tragisk syn meg. Nybarberte førtiåringer ligger strødd. Og de som fortsatt holder seg på beina forsøker febrilsk å spjelke et eller annet rammebrudd eller beinbrudd eller selvbilde. En engelsmann ligger i fosterstilling og stirrer apatisk inn i skogen mens blodet siler fra begge leggene. Kompisen står med ryggen til og klemmer på forhjulet på sykkelen. «No worries, mate, bike’s fine».

Endelig ute av skauen og høy på livet rekker jeg på tross av hjernerystelsen å få med meg slutten på Leòns resyme fra toktet i skauen. Ett eller annet om to Belgiere, en skuldertakling, og en elv. Gutta lytter og nikker i stum beundring, bortsett fra en. Harstads eneste kjeveortoped er nemlig med på turen, grinda til datteren min finansierte antagelig oppholdet alene. I Arenberg har kjeveortopeden snublet over tidenes markedspotensial, og står nå og deler ut kort. Jeg klarer stor sett kun å tenke på hvor glad jeg er i de hjemme, smågodt, og hvordan jeg som ved et mirakel har overlevd et brosteinsparti. Ett av sytten. Og jeg blir like fort oppmerksom på et jeg har 16 igjen. Etter å ha plukket to jeksler ut av sykkelbuksa bærer det videre.

Det viser seg imidlertid at Leòn har rett. Koden er fart. Og etterhvert vokser selvtilliten, stein for stein, åker etter åker. Det verste av alt er at det går nær knirkefritt. Vår lille gruppe kommer unna med syv punkteringer, et kjedebrudd, en knekt flaskeholder, et ødelagt sete, og et rammebrudd. Fysisk er formen på topp, sånn rent bortsett fra et mageknip som sannsynligvis skyldes ni belgiske vafler på en matstasjon i kombinasjon med at tykktarmen byttet plass med tolvfingertarmen en plass i Arenberg. Franskmenn har en uforståelig trang til å kombinere konditori og idrett, og jeg blir lett ivrig. Men så blir jeg plutselig briefet om at det på det 16. partiet er tidtagning!? Nytt for Ronny, og alle vet hva som skjer med en nordmann når han hører det ordet. Det er kaldsvetting, og konspirasjonsteorier, og fiender hvor faen du snur deg. Lynet Leòn har allerde planlagt dette de ti siste milene, spart krefter, og sluppet meg til. Gitt meg akkurat passe dose falsk selvtillit til at jeg tror jeg er Fabian motherfucking Cancellara.

Og nå skal de gruses, hele helvetes Europa.

Det 16. partiet er dog ikke hva som helst. Det, mine damer og herrer, er Carrefour de l’Arbre. Og for dere ignorante tullinger som tror sport er fotball; Carrefour er plassen hvor Thor Hushovd livsdrøm ble en illusjon. Her veltet han fra seieren, alene i brudd med Tom Boonen i 2009. Carrefour er Arenberg på steroider. Midt på åkeren bryter vegen til venstre, og for en leggebarberer med påtatt sykkellidenskap er dette hellig grunn. Tordengudens endelikt. Og jeg skal sykle den, og nyte hvert sekund. Hver stein i den svingen skal studeres, suges inn. Jeg vurderer seriøst å velte som Thor. Hadde det ikke vært for den tidtagningen.

Leòn prøver igjen trikset med tilfart, men blir heftet av en Franskmann i en hage som veiver med armene og insisterer på at han har syklet feil. Lynet fra Harstad forklarer konseptet med det han har tilgjengelig av franskunnskaper, altså ingenting. «Oui, oui, rennafart! Oui, pardon,merci», før han inntar dråpeform og angriper Carrefour. Denne gangen er jeg klar og suger meg på. Åpningfarta er sinnsvak, og jeg har melkesyre på stein tre. Leòn får ummidelbart luke, men da jeg var langt hissigere på fyrstekaka på siste rasteplass øyner jeg et lite håp om at han går energitom før utgangen og jeg tar han før mål. Og, lord behold, luken krymper! Sykkelen rister som et pressluftbor, og jeg fyker rundt på ramma som en jævla rodeocowboy. Men foran meg på horisonten klarer jeg å skimte alle svingers mor. De knuste drømmers nittigrader. Men så: mellom meg og svingen; en Ford Transit! Hvem i svarte helvete klarer å rote med seg en Ford Transit midt inn i et syttendemaitog av førtiårskriser på en steinrøys av en kjerresti? I en kålåker i Frankrike?? Lèon har aldri brydd seg nevneverdig om at varebiler er halvannet tonn og veldig harde, og pløyer opp et halvt dekar åker for å klare innersvingen, og lykkes. Jeg, derimot, er i følge min kone en regelrytter som får riksrevisoren til å fremstå som en rebell. Jeg svirrer fra høyre til venstre og ser etter åpning, og prøver å gestikulere til megga i førersetet at jeg skal forbi. Det i seg selv holder på å gå veldig galt, husk at jeg på dette tidspunkt har krampeholdt i det styret siden Arenberg, inkludert matstasjonene. Et hvert forsøk på enhåndssykling inni her er et regelrett selvmordsforsøk. Jeg kommer meg akkurat opp på siden av henne i svingen, men må nødbremse. Jeg er dritgod på nødbremsing. Le Bitch sitter nå og ser på meg i speilet og ler. Da renner det over. Jeg drar en høyre-venstre jeg har sett på handballkamper, og hun blir med på dansen. Finta sitter, og Transiten forsvinner bak i en støvsky. Og i det jeg igjen skimter Leòn innser jeg at hele den ikoniske svingen i Carrefour de L’Arbre har jeg brukt på å krangle med ei surke med et flyttelass. Flott, Ronny, carpe diem.

Resultatet? Leòn, med ti sekunder. Kjeveortopeden på tredje, sikkert inkludert en konsultasjon på en danske med feil tannstilling.

I det fjerne kunne vi skimte den ikoniske velodromen i Roubaix. Med fire nordmenn i tights klar til veksling, tre timer på overtid. Og jeg avslutter snart verdens verste katastrofe av et sykkelritt. For et latterlig konsept.

Jeg kan ikke vente med å komme tilbake.

Vive la france!



 

 

 

2 kommentarer

  1. Ståle   •  

    Fantastisk Ronny, flire mæ tullat

  2. Anonym   •  

    Takk Ronny ☺ Denne har jeg ventet på, og du leverer som alltid – fantastisk godt skrevet!!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.