Tufs i tights. Til skogs.

La meg ta dere tilbake til 70-tallet. Stedet er California. En gjeng hippier er konstant femti etasjer høy. Far out. Så en varm ettermiddag, etter å ha malt salongbordet lilla og tulleringt til Ghandi, finner gutta ut at det er på tide med frisk luft. Høste fra naturen. Det pakkes syreniste, og gummistøvler ikles. Kun gummistøvler. Men når denne paraden kommer ut i oppkjørselen og setter kursen mot første og beste fleinsopp, får en av gutta, Gary, en idè. Gary har ikke sovet denne uka og er litt sliten, så han stikker inn i hagen til naboen og knabber en sykkel. Gary skal sykle på sopptur. Kjempeplan. Og dette opptoget, Mr. Gary Fisher med et apotek innabords på sykkel i bushen iført kun gummistøvler og en soppkurv, er den direkte årsaken til at undertegnede femogtredve år senere sitter i en sofa i Harstad med et kjøttsår på størrelse med Island på høyre skulder, hofte og kne.

Det har seg slik at jeg i et nedsnødd øyeblikk igjen har funnet ut at jeg er terrengsyklist. Ett år etter at jeg konkluderte med at jeg ikke er terrengsyklist. I mellomtiden har jeg gått fra 40 til 41 år, og antall år siden det var fysisk mulig for kroppen min å utvikle motorikk har økt proporsjonalt. Og i mellomtiden har jeg igjen altså funnet ut at dette her er noe jeg driver med. Glitrende analyse. Det er som når Alexander Rybakk igjen finner ut at han skal slippe plate. Initiativ versus vurderingsevne.

Og for en landevegstufs så er det noen helt andre koder som må knekkes her. Det er feks LOV til ting som på en racersykkel hadde medført at stilpolitiet hadde kalt inn beredskapstroppen. Eksempelvis en «camelback». Her kan du altså komme unna med en sekk med drikke tjoret på ryggen. OH-MY-GOD, som Jan-Thomas sa, når orangerussen hans kom nedover kirkegulvet. Nu vel. Det gjenget her også har sin egen sjargong. Som «crux» (ting som er i veien på stien), «drop» (sti som plutselig ikke er der mer) og «bunnyjump» (playmate som tar bomba i poolen til Hefner). De er også rape gale, og bryr seg ikke nevneverdig om at det er overveiende sannsynlig at barna må vokse opp uten en far.

Anyway, jeg feilvurderer altså igjen egne ferdigheter, googler «terrengsykkelteknikk», og melder meg på dagens Reistadritt. Det overrasker vel ingen at det var begrenset suksess. Dette rittet her arrangeres i indre Troms, og løypa er for sikkerhetsskyld lagt i ET SKYTEFELT. Det er jo da betryggende at speaker kan opplyse at han personlig har «annmoda niendebattaljon i en email på fredag om å ikkje drive skarpe øvelsa mella tåll å to». Nydelig, takk for det. Med den løypa de har laget, mistenker jeg at det er sanitetstroppen som skal øve. Nesten ikke asfalt.

Dagen kommer, og Hansen stiller opp i startfeltet med drikkesekk (OH-MY-GOD!) for flaske utgår da det er uaktuelt å slippe krampegrepet i styret et nanosekund de neste to timene. Jeg prøver meg på smalltalk med nytatoverte badboys med flere arr på leggene, enn jeg har hår. «Ehhee (litt for høyt stemmeleie) joda jeg var nå ute en snartur med Ninern på torsdag. Bare testa downhillegenskapene, lissom. Kjørte noen fete crux, før jeg droppa en tjue-tretti meter på noen enkle drops. Jada, neida, du kan si det var digg å bunnyjumpe i badekaret med kjerringa etterpå, hehe», -blunk-. Pinlig taushet. Jævla tulling. Jeg får akutt eksem av mingling, også skal jeg begynne nå? Her?? Jeg tar med meg sykkelen, og tusler bakerst i feltet. Om du er eneste førsteklassing på et bustopp fullt av sjetteklassinger, da bøller du ikke i køa.

Rittet fyker avgårde, og denne løypa går selvsagt som alle andre løyper oppi her, rett til værs. Jeg tror seriøst Nord-Norske rittarrangører tenner seksuelt på motbakker. At de har hemmelige nettsamfunn hvor de utveksler løypeprofiler, og møtes på anonyme moteller hvor de ligger naken sammen og ser ulovlig importerte DVD’er fra Alp D’Huez. Faens gjeng. Så jeg sliter som en irsk jakthund i oktober etter ett kvarter.

Problemet er egentlig ikke oppover. Der henger jeg av en eller annen uviss grunn med i klasse talentløs/brukbar 40-50, men på enhver antydning til sti, og ikke minst utfor disse helvetes stupene de sender oss, er jeg sjanseløs. Nå har denne løypa kun et kort stiparti. Så jeg dundrer fra feltet mitt like før dette, og sniker meg inn først. Da er det nemlig slik at ingen kommer forbi. Henger dere med? Strategisk sabotasje. I et skytefelt. For andre gang må jeg sitere Dennis Leary på denne bloggen «I drive real slow in the ultra-fast lane, while people behind me are going insane, I’m an asshooole». Så jeg overlever det også.

Men så skal altså Hansen ut i fritt fall. Uten skjerm. Oh joy. Vi befinner oss nå 3-4000 moh, og skal ned til 50 i løpet av et par hundre meter. Den er skiltet, den rakkeren, og jeg bremser så hardt i det jeg skimter skiltet at jeg ikke når frem til kanten. Og må starte opp igjen. Gruppa mi er selvsagt forsvunnet som dugg for sola. Syke, syke mennesker. I fritt fall med krampegrep på bremsene, som nå lager en supersonisk lyd så høy at skogen tømmes for dyr, synes jeg det går livsfarlig fort. Jeg analyserer alle plasser jeg kan fyke ut, og kategoriserer disse ut fra konsekvens etter samme gradering som du finner i reiseforsikringer. De fleste ender på «død», og ingen lavere enn «invaliditet». Nå oppfatter nok andre farten min litt annerledes. Feks han klovnen av en Røde Kors-vakt, som står midt i det bratterste partiet. Han finner faktisk tid til en samtale, mens jeg passerer. Klarer å fortelle meg at det er «sånne som meg som gjør at de stadig må øve på dukker» og at «vi pakker nå ned i tretiden». The fucking comedian. Men jeg kommer ned. Og lever.

I ren lykkerus over strikkhoppet, har jeg fått nyvunnet energi, og jeg peiser på. Jeg konstaterer på speaker i det fjerne at gruppen jeg startet ned bakken sammen med snart er i mål, 6 kilometer unna, men det KAN jo være noen sullikker i mellom. Og et øyeblikk tror Hansen IGJEN at han er terrengsyklist. Et øyeblikk senere titter jeg på skyene i en blodpøl, og konstaterer igjen svake analytiske egenskaper. På en traktorveg RETT FREM klarer jeg å tryne. Hadde sikkert 80-90 km/t. Veien er to meter bred, slett og fin, bortsett fra et dypt hjulspor 20 cm bredt. Veivalg: oppi sporet. Glitrende. Det hadde seg slik at jeg kom til et skilt, og min orienteringssans er en annen god grunn til å styre klar av sport i skau. Sist jeg kjørte dette rittet, syklet jeg feil 4 -fire- ganger. 2 av disse på SAMME PLASS på BEGGE RUNDENE. Enda en kjappis av en vakt klarte da å hive seg på sambandet: «det e fan ikkje muuuuli, det e HAN igjæn!. Over.» Dersom noen lurer på hvor Saturday Night Live rekrutterer? -Bardu & Omegn Idretssforening. Så denne gangen skal skilt leses nøye. I 120-130 km/t.

Jeg ligger altså og kjenner etter. Sår skulder. Mulig kragebein?? Det har seg slik at kragebeinsbrudd har status blant syklister. Du må liksom ha vært bortpå. Og det har jeg ikke. Det siste hotte er forøvrig hjerteflimmer blant finansbirkebeinerne. Om du ikke har vært innom en lett «Bjørgen», så har du ikke trent hardt nok. Med blandede følelser konstaterer jeg derfor kun sår. Eller mange sår. To Narvikværinger dundrer forbi, og jeg spiller død. Jeg følger så standard prosedyre: ikke vise smerte, «kjenne» på ulike deler på sykkelen og riste animert på hodet for å konstatere teknisk svikt og ikke førerfeil, og så sette kursen retning mål.

Bortsett fra at jeg det siste stykket sitter og tenker på om det er plausibelt å oppgradere til kragebensbrudd ved målgang, bruker jeg tiden inn til å analysere meg frem til at jeg IKKE er terrengsyklist. Som jeg gjorde for nøyaktig ett år siden.

Og hukommelsen blir ikke bedre med økende alder.

PS! På tur hjem stoppet jeg i Bjerkvik for å fylle etter søppelkarbo på en Rimi. Jeg finner kjapt frem til sjokohylla for en Hobby. Jeg har det sånn at jeg bare ikke KLARER å ta den ytterste varen i hylla. Så jeg blar meg bak til nr tre (gikk fra to til tre når jeg fylte førti), i det en snørrete ekstrahjelp tørt kommenterer «å ja, du e på jakt ætter en ny Hobby. Hehe». Jeg tenker at han ikke aner hvor rett han har, og at jeg hverken har biceps eller kragebein til å kline til.

Men EN komiker til..

25 kommentarer

  1. Angelica   •  

    Kor enn banalt det høres ut, så ligg vi å flire i senga nu:)

    • Fyhn   •  

      Hyggelig det! I guess:-)

  2. Hanne   •  

    Flirte nettopp sånn at jeg skalla hodet i skapdøra! Du skriver fantastisk bra! 🙂
    Takk for underholdninga!

    • Fyhn   •  

      Haha:-) Husk å finne ut hvem som monterte skapet for korrekt skyldfordeling! Takk for hyggelig melding.

  3. Kjerstin   •  

    Ronny, du kan virkelig sette de rette orda på rette plass. Så fantastisk bra skrevet. Ler så jeg griner.

  4. Knut   •  

    Hehe fantastisk lesing

  5. Dag Olav   •  

    Hederlig, Ronny 🙂 Av mange gode er denne kanskje den beste hittil 🙂

  6. Monoka   •  

    Takk foren god latter (igjen) du skriver så fabelaktig.

  7. Karin Diis Nilssen   •  

    Det e mulig æ rett og slett va i ferd med å flire mæ ihjel her!

    • Jens B   •  

      Hysterisk morsomt igjen 🙂
      Apropos Gary Fisher – han ble millionær på salg av sykkel. Sykler rundt i California den dag i dag, like mye hippie som den gangen han rasa rundt Marin county, med et apotek innabords, på chuckeren sin midt på 70-tallet 🙂

  8. Frank Edqvist   •  

    Hysterisk morsomt 🙂 Sitt på Gardermoen å flire høyt. Folk ser rart på mæ, men d e æ vant til… 🙂 Takk igjen Ronny. U made my day 🙂

  9. Lisbeth   •  

    Som innfødt i bygda du sykla i kjenne æi meg utrolig godt igjen her!! Flire så tårene trille 🙂 Velkommen tilbake til neste år!! 🙂

    • Fyhn   •  

      Jeg kommer selvsagt tilbake om et år. Hellig overbevist om at jeg er terrengsyklist. Dere kan trygt sette meg på lista.

  10. Pål   •  

    Dugodestedu – fantastisk. Nå som du er på hugget, så ses vil vel, da: på TDA terreng (torsdag, allerede). Så kommer perlene som uten en snor etter ferien: Malangen, Lavka (finest i Norge) og rosinen for den (som deg) som vil utfordre den ytterste yttergrensa: Jægerrittet i selveste Lyngsalpene – fete cruix, luftige dropp og motbakker så full av syre at også Gary hadde spurt seg hva smilet egentlig skjuler.

    • Fyhn   •  

      Lavka ryker dessverre i år pga Arctic Race of Norway Challenge som HCK skal arrangere samme dag i Harstad. TdA terreng er fullt mulig, har hytte på Andørja, så den løypa kjenner jeg godt:-) Men ang motbakkefetish, så har jo de gjengen der ramlet i gryta som barn. Det Jægerrittet driver du ikke akkurat å SELGER INN med den løypebeskrivelsen, men vi får se. Jeg anbefaler også Ulvøyrittet i Vesterålen. Veldig artig ritt, hvor man selvsagt også har funnet et fjell å sykle over for å snu og sykle over det igjen. Av en eller annen grunn. Anbefales:-)

  11. Rolf-Inge   •  

    Her på bloggen din får jeg bare bekrefta det jeg allerede er klar over ,på en herlig humoristisk måte ,hvorfor jeg skal holde mæ laaaaangt unna terrengsykling eller landeveissykling .Takk!;-)

  12. Ronnie   •  

    Utrolig bra skrevet!!
    Syklet sammen med deg, og hørte du hadde en rekke fans i den lange klatringen 🙂

    • Fyhn   •  

      Så hyggelig:-) Fikk det ikke med meg. Var så sliten at jeg hadde dotter i ørene. Mistet fargesynet to svinger tidligere.

  13. Heidi   •  

    Ganske fantastisk.. 🙂 Eg FLIRE, og burde vært og sedd på dåkk i Barduskogen! Gubben min kom seg heilskinna gjennom rittet, ingen kjøttsår på størrelse med Island:D Men eg har all grunn til å fortsette å være bekymra når han sykle ritt, det skjønne eg jo no. Du skriv svinaktig godt!

  14. Johanne   •  

    Takk for fantastisk skildring av rittet. Utrolig morsomt:) Etter å ha syklet rittet for første gang selv forstår jeg akkurat hva du mener med bakkene – oppover og nedover:)

    Lykke til videre

  15. Lisbeth   •  

    #Flire høgt#

  16. Eva Britt   •  

    Æi trur æi daue!!
    Æi kjem sjøl fra Bardu, og kjenne skytefeltet nesten som mi eiga baklomme, og ja, det e djævelsk med bakker der! Æi synes æi ser heile scenarioet oppi lia her! Kostelig!! Fantastisk god skriving!

  17. Pingback: payday loans vancouver

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.