Ti tusen timer

JEG leste nylig boken «The Sports Gene» av David Epstein. Egentlig drit kjedelig, men hipp i supermosjonistsegmentet. Epstein oppsummerer forskningen på hvem som blir best i idrett, og hvorfor. Underbevist er motivet klart; unge Hansen er nok en gang ute etter en quick-fix på underprestasjon på Birken. Jeg leter etter den enkle setningen, de to strekene under svaret. Det svaret fant jeg ikke hos Epstein. Heller. Derimot, konkluderer han, er det en kombinasjon av gener, flaks og en enorm treningsmengde i ung alder.

Faen.

SÅ det er tid for ståstedsanalyse. Genene kan vi hoppe bukk over. Det finnes ikke et talentful kromoson å spore i den mannlige slekt så langt tilbake det finnes kirkebøker. Om du Googler «talentløs + nordlendig» får du opp et bilde av undertegnede. Prøver du «talentløs+nordlending+eldgammel» får du et maleri av min tippoldefar. Dog neppe malt av en slektning.

FLAKS. Smak på det ordet. Tilfeldigheter og omstendigheter som danser en munter samba og en sjelden gang treffer en heldig jævel som har rotet seg inn på dansegulvet. Vel, dansegulvet har aldri vært min venn. Og jeg er drit dårlig på å ha flaks, selv når oddsene er fantastisk. Jeg var enebarn noen år, og til julegrøten var regien klar; småen skulle finne mandelen i grøten og vinne julegrisen. Det gikk selvsagt ikke. Alene ved kjøkkenbordet, en tallerken grøt, to hekto mandler, og jeg var fortsatt sjanseløs. Til slutt droppet muttern hele grøten. Og den dag i dag, samler vi fortsatt familien til mandler på lille julaften.

SÅ om vi trekker ut et genetisk totalhavari, og førtifem år uten å vinne en enkel runde stein-saks-papir, så står vi igjen med øving. Nærmere bestemt, hevder nerdene, 10 000 -ti tusen- timer øving. Det betyr videre at om jeg med dagens fart setter i gang, vinner jeg Birken i en alder av 85. Så man bør ha kommet i gang før man runder førr, for å si det sånn.

Det har jeg ikke.

NÅ var det ikke sånn at øving på noe i ung alder var uaktuelt. Men jeg vokste opp i Nord-Norges første seriøse drabantby. Jeg er drabantbypionèr. B-gjengen når meg ikke til anklene. Snakk ikke til meg om Bronx. Vi hadde gatekjøkken og Pat Sharp mens resten av Tromsø hadde småsei til Norge Rundt. Vi hadde rekkehus før Bodøværingene klatret ned fra trærne. Vi hadde grafitti mens bønda fortsatt pisset navnet til kjæresten i en skavl. Vi var faen til gangstere. Og vi var ubrukelig i organisert idrett.

PROBLEMET var at vi var veldig opptatt. Jeg hadde utrolig mye drabantbygreier i kalenderen. Det var Sky Trax, og gatekjøkkenet, og klubben, og moped, og gjengoppgjør. Det sier seg selv at det er vanskelig å møte på torsdagstreningen når man er opptatt med å lede artilleriild i et gateslag mot et fiendtlig borettslag. Det med artilleriet var jeg foresten også en pionèr på. Normalt avgjordes boretslagsoppgjør i nærkamp med luftpistol, ninjastjerne, slosshanske eller breakdance. Men jeg har lavere smerteterskel enn en treåring i trassalderen, så jeg rykket en buksestrikk ut av ullongsen til min far, pakka en termos med kakao, fant en høyde trehundre meter unna ground zero, og spente opp en kjempesprettert mellom to trær. Så ga jeg gutta dekkild. På svært sikker distanse fra neseblodet.

DETTE konseptet utviklet jeg videre, og ble ettehvert spesialisert på å holde vakt. Når gutta skulle ut å gjøre faenskap, var jeg «the go to guy» når det kom til vakthold. Unik komtpetanse. Jeg hadde arvet en diger kikkert etter min bestefar, og hadde stålkontroll på topografien på Nord-Tromsøya. Ble det lettet en isbil kan du banne på at jeg befant meg på en fjellknaus i svært trygg avtand med kakao og kikkert.

VI klarte faktisk å få landsdelsens første bydelspolitikontor også. Det sier jo litt. Disse rakettforskerne hadde skrevet på døra når de hadde åpningstid. Tirsdag og Fredag kunne du bli bura. Det var omtrent som en 5-2 diett, det handler bare om å holde smella igjen to dager i uka. Kontoret ble etablert omternt 40 meter fra leiligheten vår, og de rakk å kjøre saftkokeren halvannen gang før de ringte på døra.

BÆÆ-BUUU-BÆ.

Ding dong.

(Skrur ned Twisted Sister. Åpner.)

-«Halla, gutta (kjepphøy, vet at jeg umulig kan plasseres direkte på åstedet. Knapt nok i samme kommune som åstedet)»

-«Jo, god dag. Er dine foreldre her?»

-«Nope. Jobb. Tenkte på?

-«Jo, det gjelder noe sprengstoff..»

-«Vakke meg»

-«Nei, men du er observert på et tak tre rekker lenger opp i feltet med en diger kikkert rette mot åstedet»

-«Ikke meg»

-«Seriøst, du heter Ronny..»

-(Plystrer tilfeldig melodi, og spiller demonstrativt uanfektet)

-«Vi har en ganske detaljert observasjon..»

-«Noen andre. Sikkert fra Kvaløya»

-«Skal vi se, kortvokst, småtjukk, Star Wars genser med ketchupflekker, Liverpooltermos og et digert munnsår på nedre leppe»

-«Kan være hvem som helst»

-«Ok. Du, få noen til å se på det munnsåret. Og ligg unna takene»

-«Ikke vært der. Snakket med Morten i 135?»

 

OG her nærmer vi oss kjernen; det var altså lange timer på vakt som hindret meg i legge ned grunnlaget til Birken! Det kunne vært soning. Nå sier Epstein & co de titusengreiene er like relevant for kunstnere. Og det kom mange bra musikere ut av disse bydelene. Et liv som rockestjerne var ikke å forakte, men i mitt tilfelle silte barneskolen raskt ut talentene.

Musikklæreren var selvsagt en nyutdannet satans shampooreklame av en fyr med kassegitar og 501 som akselerte eggstokkutviklingen hos klassens småjenter med minst to år. Han gikk rett på sak, og fortalte oss gutta at musikere ikke akkurat led noen nød på damefronten. Og det er klart; en mulig korrelasjon mellom et instrument og pulings fikk oss til å sitte som lys gjennom hele grunnskolen.

ÅTTITALLSPEDAGOGIKKEN var like brutal som den var effektiv; en halv time ble brukt på at alle fikk teste alle instrumenter, før Patrik Schwayze begynte å fordele roller til juleshowet gjennom statushierakiet. Vokal – Ole, Gitar – Inge, Trommer – Esben, dere kjenner opplegget. Halveis utti kommer xylofon, som gjerne ble delt i to. Blokkfløyte. Tamburin. Triangel. Det tynnes ut, og det sier seg selv at den gjengen som står igjen ikke akkurat er Beatles. Problemet var at Tromsø kommune var lut fattig, og antall elever var nå oversteget antall instrumenter i dette storbandet fra helvete. Kastanjer.

Så til slutt står et «instrument» igjen; pinner. De satans pinnene. Og en ting er brutalt klokkeklart – når du får pinnene er du for jævlig umusikalsk. Men det stoppet ikke der – disse pinnene kostet 90 øre i innkjøp, men kommunen hadde fortsatt ikke sett seg råd til to sett. Og vi var to elever igjen.

JON var to hoder høyere en resten av årskullet. Han hadde en svær Apachesykkel med bilgir på stanga. Jon var hekta på James Bond og Nazister. Ikke Nazismen, men estetikken, som vi ville sagt i dag. Så denne digre fyren dundret rundt i Tromsø på Apachesykkel iført tyskerhjelm, og sang kjenninsgmelodien til James Bond. Høyt. Og bakpå, livredd, med brytegrep rundt magen hans; meg. Så når Bon Jovi bak kateteret hadde ett instrument igjen, var det liksom ikke tvil. 007 skulle ha pinnene. Men læreren hadde en siste plan; deling. Og det kunne kun løses ved at en slo, og en holdt. 24 elever, 23 instrument, Amerikansk uttak, og jeg fikk holde en pinne.

I fire år.

Epstein kan si hva faen han vil om gener og flaks og Gud vet hva, men en ting skal han vite – 34 år senere kan jeg fortsatt holde pinnen til «Johnny Be Good»

1 kommentar

  1. Anonym   •  

    Ha Ha Ha Fantastisk som alltid. kom gjerne med mer om husbyggingen du var igjennom, er akkurat oppe i samme rotet selv. Stå på og produser mer, fantastisk morsomt å lese.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.