Me Tarzan, you Jane

I et tidels sekund er jeg vektløs. Et lite øyeblikk hvor tyngdekraften opphører. Timingen er perfekt, og godt hjulpet av en svulmende biceps rekker jeg akkurat å gripe den siste lianen og generere pendelkraft nok til å svinge meg opp på plattformen foran trehytta. Jeg lander kattemykt, inntar innstinktivt angrepsstilling, og lytter. Alle sanser er i beredskap. I det Cheetah stuper ned fra grenen over er jeg allerede i bevegelse, og med et hurtig kast er igjen nitti kilo sjimpanse underlagt evolusjonsteorien. Cheetah skriker av begeistring og gjennsynsglede, og i det han mobiliserer alle krefter under meg for et motangrep, hører jeg den den eneste menneskestemmen jeg kjenner. «Tarzan! You’re back!». Jeg løfter blikket og ser kona. Og hun er Jane. I det jeg stiger inn i hytta, sitter hun lett hengslengt i hengekøya. Jeg kaster et blikk i speilet vi berget ut av flyvraket som bragte min kjære fra oven og meg litt nærmere himmelen, og konstaterer at, joda, jeg er Tarzan. Son of the jungle. Jeg spenner pectoralis og lar de danse lett, men konstaterer at trikset er overflødig. Lepoardskjørtet er allerede krøpet litt høyere, og jeg registrerer såvidt at Chettah sitter på plattformen med en hand foran øynene. Han vet hva som kommer. Hun vet hva hun får. Og idet Jane risper en usynlig T på innsiden av det solstekte låret mitt er jeg klar til å sette jorden i bevegelse. Men noe kommer meg i forkjøpet. En overdøvende buldring rister trehytta i fillebiter, og jeg er overbevist om at den intense lyden er jorden som åpner seg! Og den skal sluke meg og min elskede. Jane and Tarzan, Ronny og Anniken, og en sjimpanse, lojal til døden.

 

De ville hjerter skal slutte å slå.

 

Jeg spretter opp i sengen før kroppen er våken. Glipper med de blodsprengte gluggene og innser at jeg ikke har våknet i en trehytte. Vi er tilbake i virkeligheten, tilbake på soverommet. Uten å engang sjekke Facebook smyger jeg meg inn i ryggen ved siden av, og gjør dette håpløse forsøket på å fortsette scenen. Her er Tarzan, baby. Det er da den intense lyden igjen skjærer rommet i to. Det høyfrekvente dommedagshornet gjaller gjennom nabolaget, som kattunger i en jetmotor. Men det er ikke dommedag, kattunger, jetmotorer, eller Lars Lillo som tolker Rybakk. Det er selvsagt en eller annen satans tulling som hver eneste helgemorgen, året gjennom uten unntak, er helt forbanna nødt til å kjøre et eller annet motorisert alibi for manglende libido på full jævla gass. Han jobber seg gjennom en sammenhengende syklus av gressklipper, snøfreser, kappsag, løvblåser, sementblander, jordfres, hekketrimmer, motorsag, og gud vet hva. Har det motor og koster flesk, så kjører han det. Og han stopper aldri. Det er som Motorsagmassakeren, hver eneste gang du tror han er ferdig, så dukker det opp en oppfølger.

 

Og alle boligfelt har sin egen. En tulling med udiagnosert ADHD (eller for mye sukker, som bestemor kalte det) og for stor garasje. Jeg mener; hva er egentlig problemet? Hva er det de stresser med? Du blir ikke «årets løvblåser» fordi det ikke finnes en levende organisme som bryr seg om løvblåsing. «Vi i Villa» har ikke hjemme-hos reportasjer. Hvor mange ekstra nanomillimeter klarer den der helvetes hekken å vokse mellom klokken åtte og ti en søndag morgen? Er det helt umulig å trylle i seg et par kopper kaffe ekstra, legge bena på bordet foran en Bonanzareprise, og dagdrømme om at fruen skal ta et par dager hos svigers så du igjen kan iføre deg undertøyet hennes uten uintelligente spørsmål?

 

For en jævla gjeng. Disse menneskene, mine damer og herrer, er så feil sammenskrudd at de arrangerer dugnader. Alt er selvsagt strøkent på hver millimeter av tomta deres, for de er praktisk talt utdannet anleggsgartnere. Men jeg nekter å akseptere at man kan være født med interesse for hage, og samtidig være i besittelse av egne testikler. Ikke faen. Så det er en utvikling. Det starter åpenbart med at man to uker ut i ekteskapet er klatret ned et trinn på pallen (med mindre dere har husdyr). Det kjøpes et hus, og når de uheldigvis befinner deg i et land med flere kvadratkilometer jord tilgjengelig pr innbygger enn Grønnland, så er det vanskelig å unngå hage. Etter kun kort tid opplever de at tiden mellom hvert tilfelle av innvilget sengehygge vokser med lengden på gresset , og før du vet ordet av det ligger de på alle fire i bak en rododendron iført pastellfargede hansker, solhatt og et frekt forkle med sommerfugler. Og DA er det kjørt. Raskt synkende testosteronivå kompenseres med innkjøp av stadig større maskiner. Gratulerer Ronny, du er nå garantert dårligere søvnrytme enn en ammende spedbarnsmor. Med trillinger.

 

Dette betyr selvsagt at jo eldre villastrøk, desto flere hekkfundamentalister. De har organisert seg. Slik blir det gjerne, når mennesker kommer sammen om felles fetisjer. Skapgartnere treffes på hemmelige nettforum, fulgt av diskrè møter på avsidesliggende drivhus med kontantbetaling og ingen spørsmål stilt. De ser at det er flere som dem selv, og selvtilliten vokser. Til slutt sitter vi igjen med den vestlige sivilisasjons største overskuddsfenomen siden DDE; en hageforening. Legg til at dette er en gammel forsvarsby full av pensjonerte offiserer på omstillingspakker som aldri ender, og du forstår at de har stram struktur. Og god våpenkunnskap.

 

Den observante leser har nå forhåpentligvis forstått at vi ikke akkurat forvalter Central Park selv. På grunn av sin upåklagelige beliggenhet er dette tomta som blir først fri for snø, men som naboene ønsker hadde lokal permafrost. Vi snakker regnskog. Vi snakker sommerleir for botanisk forskerforening. Vi snakker et artsmangfold som får Amazonas til å fremstå som et middels tullipanbed. Dette var den episoden hvor NRK slapp ned Monsen, men han aldri fant vegen ut. Sykkelklubben arrangerer hver vår terrengritt i oppkjørselen vår. Fire år etter at jeg kjøpte Villa Villekulla beveget jeg meg første gang inn i hagen med birøkterdrakt og haglgevær og fant ut at vi hadde flaggstang. En gang mistet vi monsen inn der. Fulgte etter en gnagerart som er antatt utryddet. To måneder gikk, og vi anså Fernando som tapt, før han plutselig satt der igjen. I gangen. Hvilke traumer han har vært utsatt for får vi aldri vite, men det som i utgangspunktet var en mannevond stridsmons totalt blottet for sosiale antenner man forventer hos kjæledyr med jevnlig tilgang på tørrfor, kom ut som en helspent fjær med så skarpladde instinkter at et trekk i et vindu kunne medføre et frontalangrep på en ullgardin. Han er forøvrig ikke med oss lengre, Fernando. Våre barn følte seg ikke lengre trygge med han i huset, etter han dukket opp med en havørn i kjeften og ett avrevet øre. Barna er 15 og 18.

 

Og det sier seg selv; med en tomt som alene trekker ned boligprisene i en hel bydel, så blir det nok et, vel, noe anstrengt forhold mellom unge Hansen og tujamilitsen. Det starter med små hint. Som en øks i postkassen, eller en minigraver på trappa.  De kunne trygt spart seg mobiliseringen. Dette her kan helt beskjedent oppfattes som en forsvarsmanifest for alle menn som er sterkere på teori enn praksis. Som er raskere i kjeften enn i hendene. Som synes likestilling er ok, og som konsekvent overfaktureres hemningsløst av folk med enkeltmannsforetak og rørleggersprekk som ikke kom inn på videregående på ordinært opptak. Vi som har bøyd tuppen på samtlige kniver i bestikkskuffen (de ER praktisk talt å forstå som skrujern). Men de gir ikke opp. De sender stadig ut agenter. Som tilfeldigvis dukker ruslende opp når når jeg driver med forefallende aktiviteter i oppkjørselen (som, tilfeldig valgt eksempel; å vaske sykkelen);

– «Jasså, Hansen, erre rekkord?

-«..hva? åja, nei, altså hehe, nei noen må bli nummer tjue, vettu (ekstra lyst stemmeleie pga uventet mingling med folk som har drept nazister med lommekniv). Men på Birke..»

-«Birken? Haha, nei, jeg snakker ikke om den der gjørmebrytinga for homser. Nei, Geitramsen din. Den som har passert høyden på mønet. Erre rekkord?» (Tar av de rosa Gardena Blossom 3 – hanskene og peker)

-«Hva? Haha, nei, ehhehe, ..eller jo det kan vel egentlig ikke utelukkes. Menneee finnes det rekorder for sl..»

-«Årringene! Du får telle årringene!»

«Eh, unnskyld?»

-Ta motorsaga å fell en, så teller ‘ru. En ring for hvert Geitramsår. Haha! Men flytt bilen før du kapper. Og ikke sperr vegen, hører du. Venter på en trailer fra Hageland, forstår du! Hahaha»

-«Nei, hehe, nå har jeg ikke motors..»

-«Må stikke. Møte gutta på skytebanen, forstårru. Hils kona, da! Ikke sett’a på noen dager, pusker hu kanskje litt i hagen? Hahaha.»

-«Hehe, ehh, ja snakkes. Lykke til med skytinga».

-(allerede på veg nedover vegen) Tiiiiiimmmbeeer! hahaha

 

Jeg burde selvsagt bodd i en blokk. Det gjør jeg ikke. I stedet har jeg skaffet en halvferdig enebolig påbegynt 1986, ikke gjort en dritt med på tredve år, og så solgt til yours truly. Det var veldig fin utsikt. Et langt lerret å bleke, kan du si. Så vi supplerte med en hytte. Gratulerer med dagen, byggmester Bob.

 

Men Harstad Tullipan &  Veteranvåpenlag kan trygt legge inn årene. For min kone har et snev av allergi. Den minste bøy på en løvetann kan sende henne rett inn i et livstruende sjokk, har jeg lest. Så jungelen er fredet.

Og i jungelen, der er jeg konge. Her er Tarzan, baby.

 

 

1 kommentar

  1. Morten Grønvold   •  

    Prøv disse gutta….eller kanskje ikke…..(dette er faktisk sakset fra en annonse på mittoppdrag.no, ikke redigert!!!!!)
    «Velkommen
    Vårt firma tilbyr komplette og perfekte høy
    kvalitet arbeidsplasser i følgende områder: miljøforvaltning (tre trimming,
    gress såing, planting av avlinger, gress skjæring og så videre hage
    arbeid.)
    Hus Maleri -.. 240kr + mva / 1 time /
    Private og offentlige
    anlegg renhold (alle full-tjenester) – 190kr + mva / 1 time /..
    Flysvask –
    19kr.+ mva /1kv.m./
    Vi ser frem til ditt svar.

    Kontakt:
    E-post:
    rivandas@gmail.com

    Stikkord: Renhold Maling og miljø
    ledelse Hage Dekorative plantings Gress beplantning Vindusvask Fliser
    voksing»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.