Jeg satt i helga og titta på sykkelrittet på Milan-San Remo. Der føyk den en favoritten etter den andre i grøfta, før de børstet støvet, tørket blod, og satte seg på setet igjen. Det fikk meg til å reflektere over menn og smerteterskel. Nærmere bestemt min smerteterskel. Oh, lord. Konkurransesyklister er nemlig de tøffeste gutta i
Kjære leser, det har gått lang tid siden sist. Problemet er at skriving krever overskudd, og lever du i et sort hull med polare serielavtrykk, er stort sett et hvert våkent øyeblikk en maraton. I skrivende stund er det årets mørkeste dag. Dette her er forbi sort. Det er mørkesort. Det er en kokko idè
Paris-Roubaix Challenge – helvete i nord – brosteinklassiker for amatørnisser, Frankrike lørdag 11. april 2015. Det regner kattunger. Arenbergskogen. True d’Arenberg. Vi er kun fire mil ute i reisen, det er over ti igjen, og allerede nå er vi her. Kort historieleksjon; Arenberg er et håpløst dårlig forsøk på å lage en veg i en skau. Greia er at
Så er min første hele sykkelsesong som førtiåring over. Og for å ha det klart; det eneste positive med å bli førti er at man oppfordres til regelmessig egenkontroll av testiklene. Noe annet som er nesten like digg, er at man er inne i tjukkmåneden. Jeg har liksom lov å fråtse litt i søppelmat frem
La meg ta dere tilbake til 70-tallet. Stedet er California. En gjeng hippier er konstant femti etasjer høy. Far out. Så en varm ettermiddag, etter å ha malt salongbordet lilla og tulleringt til Ghandi, finner gutta ut at det er på tide med frisk luft. Høste fra naturen. Det pakkes syreniste, og gummistøvler ikles. Kun gummistøvler.
