Svart

Kjære leser, det har gått lang tid siden sist. Problemet er at skriving krever overskudd, og lever du i et sort hull med polare serielavtrykk, er stort sett et hvert våkent øyeblikk en maraton.

I skrivende stund er det årets mørkeste dag. Dette her er forbi sort. Det er mørkesort. Det er en kokko idè å besøke denne utkanten av planeten, og fullstendig sinnsykt å tilbringe en hel mørketid her. Og lite er mer provoserende enn disse kosefolka som sitter i strikkekåpene sine med en diger kopp te og legger ut om denne fantastiske «blåtimen»? Hva faen er det de røyker? For det første er det en forutsetning at skylaget ikke er fire kilometer tykt, hvilket det har vært på denne siden av august. Og skulle vår herre knote det til og faktisk gi oss klarvær, så er timen i beste fall lyse-svart. En time lyse-svart er beholdningen. Gratulerer med dagen. Forøvrig er denne skumle-fremmedfolk-katastrofen våre lokale hillbillies fra Fremskrittspartiet annonserte, midlertidig avlyst. Desperate mennesker fra overfylte gummibåter i et lunkent Middelhav som ender opp her rekker knapt å tenke; «faen ass, det var kjipt på den stranda på Rhodos, men dette her…» før de samler slekta på en luftmadrass og fortsetter mot Jan Mayen.

Hittil har denne elendige unnskyldningen av en årstid knapt bragt med seg snø. Forstå meg rett, jeg kommer aldri til å etterlyse snø, men i år har tidenes mest humørløse gud servert oss et helt nytt konsept; tjukkregn. Jeg vet ikke om man kan ta navnrettigheter på vær, men det er ikke noen bedre måte å forklare det på. Det er ikke sludd, men en nord-norsk tjukkregndråpe har et vanninnhold som er fem ganger en normaljævlig regndråpe. Det er som et virus som har mutert. Det er tykkere en vann og våtere enn sludd. Det strømmer bokstavelig talt tungtvann i skallen på oss, og hadde dritten dukket opp for sytti år siden, hadde vi sannsynligvis snakket tysk hele bøtteballetten.

Dette stoffet setter seg som en hinne på ethvert høyteknologisk treningstøy, og jobber seg systematisk gjennom den minste søm. I tillegg har det utviklet aggressive egenskaper, og bryter lett alle lover for tyngdekraft for å oppsøke deg, om du er naiv nok til å legge ut på en ekspedisjon av en joggetur. Ethvert menneske blir en tjukkregnmagnet, og hver dråpe er som en varmesøkende rakett. Jeg har hatt tjukkregn som har fulgt etter meg halvannen kilometer og inn i huset hvor det hamret løs på baderomsdøra mens jeg lå fosterstilling i dusjen og krampeholder i hjertestarteren.

Det har åpenbart lavere frysepunkt enn ordinært vann, så en to måneders byge kombineres gjerne med minusgrader. Det er jo fint, for djevelskapen renner jo ikke unna, så da ligger alt til rette for en isbre der det en gang var en sykkelsti. Lokalt i denne kommunen fungerer brøyteopplegget slik at kommunen henter inn anbud på å drite i å brøyte, og entreprenøren som leverer dårligste pris på å drite i å brøyte får kontrakten på å drite i å brøyte. Og, som avtalt, han driter i å brøyte.

I sum da, så har vi ganske enkelt et habitat der det ikke skal være mennesker. Det finnes altså ikke et vettig argument for å tilbringe en mørketid på tjukkregntundraen. Men vi er her, og blant oss altså en haug idioter rundt førti som har bestemt seg for å sloss mot elementene i joggesko. Balanserende på isbreen kommer de vraltende, med knapt målbar fremdrift, og steglengde som en hamster i et lekehjul. De er sakte morknet etter uker i tjukkregnet og stirrer tomt i nakken på tullingen fremfor seg. Det er som en nattscene fra The Walking Death, en surklende flokk zombier.

Med hodelykt og refleksvest.

Som kjent bruker jeg uforholdsmessig mye tid på trening. Jeg har fortsatt ikke en millimeter progresjon, og blir stadig eldre. Men selv jeg, totalt blottet for selvinnsikt, har likevel innsett at det kan være klokt å holde seg innendørs. Og da er det på med bursdagshatten og trøstespise smågodt i mengder som kunne hindret sultekatastrofer for hele kontinent. Og snart kan jeg knapt skimte mine egne tær, så sykkelboden blir min beste venn. Time etter time tilbringes i sutrebua. Sykkelen står på en såkalt rulle, og for de uinnvidde, betyr det i korte trekk at du sykler uten å bevege deg fremover, mens denne saken produserer motbakker. Ja, du har forstått det rett, jeg sitter ensom mellom pappesker og gammel julepynt og tråkker på meg brokk i virtuelle motbakker. Jeg skulle vært tungt medisinert og hatt hjemmehjelp.

Greia er at disse rullene begynner å bli avanserte, så de simulerer ritt. De er koblet opp på nett, og lang historie kort; midt på den sjukeste vinteren sitter det en haug desperate midtlivskriser, i hver sin kjellerbod, og kjører sykkelritt mot hverandre. På en tv-skjerm. At det sitter en kvisete drittunge på en moped i Taiwan og flirer, tar jeg som en selvfølge.

Dette er en oppskrift på katastrofe, og en svart søndag formiddag var det finale på en fireritts terminliste opp Alpe D’Huez. Ronny har på dette tidspunktet tilbragt halvannen time i boden, og rommet var tomt for oksygen for tre kvarter siden. Maiden hamrer «Run To The Hills» inn i blødende trommehinner på styrke 11. Alle klær er strippet til et minimum, og gulvet er blitt en innsjø av tjukkregnsvette. 700 meter før toppen skjer det som ikke skal skje, en kømpis begynner å spise opp den tilsynelatende trygge ledelsen min. På skjermen ser jeg haien komme nærmere, og jeg får verre noia enn junkie på detox . Jeg mistet fargesynet i forrige sving, og klarer på dette tidspunkt kun å tenke enstavelsestanker. Hjertet skriker etter en pacemaker, og prøver desperat å presse nok blod gjennom kolesterolbefengte arterier til å sikre fortsatt liv. En tilstand mellom levende og død krever desperate metoder, og jeg har hørt om den indre samtalen toppidrettsutøvere har, som skal hente de prosentene de ikke viste fantes. Dere vet, sånn selvmotivasjon. Jeg, derimot, ender i stedet opp med en krangel med eget immunforsvar:

Midtlivskrisa:       «Må….ha…hjel..bare to ..minut..toppen..»

Immunforsvaret: «Nei, vet du, dette gidder jeg ikke. Ni måneder elendig kosthold, og manneinfluensa hver 14. dag er drøyt, men         dette her? Ikke faen.»

Midtlivskrisa:       «Hva? Nei..hjelpe..kan ikke.. nekte…hjelp..trenger..»

Immunforsvaret: «Kan ikke nekte? Jeg skal fortelle deg et par ting kompis, foreninga er klar til aksjon. Full streik. Trur’u jeg kødder? Husker du HIV på åttitallet? Se der, ja, der er milten din kobla ned»

Midtlivskrisa:       «Nee..ii..kun..firhund..mete..toppen..må..klare

Immunforsvaret: «Jepsi Pepsi, der røyk ei nyre. Du får ta kontakt du er klar for å parkere disse Tour de Francegreiene, og komme til bordet. Eller du kan prøve en lock-out? Haha, gjør det! Prøv en lock-out!

Så jeg er alene. Det er meg, sykkelen, sytti varmegrader, og en småkorpulent kømpis på en fjelltopp i Alpene. Det hele kulminerer i en spurt mot linja jeg ikke husker noe av. Det sies at det kom en høy tynn lyd, i det jeg passerte under målbuen. Som et gasshorn på slutten av flaska.

Vi er fortsatt i en bod i Harstad.

På dette tidspunktet har jeg allerede to ganger gulpet og returnert en kombinasjon av fårikålrester og to flasker sportsdrikke, men i det øyeblikket jeg innser nederlaget kommer hele helsekosten som en innvortes tsunami. Jeg får klikket ut av pedalene og bokstavelig talt ramler ut av boden. Jeg har krampe i endetarmen, så der er det stengt. Alle hindringer brøytes unna i retning toalettet. Nå er det viktig å huske at dette er samme etasje som huset unge voksne stort sett tilbringer sine liv. Og har sitt bad. Og det er ikke vanskelig å forstå at for en nyoppstått ungdom er det å se inn i rørleggersprekken på sin far på alle fire, kun iført en gjennomvåt tights og sykkelsko mens han gråtende snøvler noe om Birken mellom fårikålbølgene, et bilde du ikke vil ha med deg inn i voksenlivet.

Hittil har alle vårt barn flyttet tidlig.

Svart ute, svartere inne. Da gjenstår bare å ønske alle (selvmotsigelsen) en strålende mørketid, og en riktig god jul.

 

2 kommentarer

  1. linda   •  

    .

  2. Robin   •  

    Vant du?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.