Sult!

Se for dere følgende bilde: Det sitter en lycrakledd, FHM-chubby nordlending på en spinningsykkel og bjeffer ut kommandoer så fråden står rundt de uflidde skjeggstubbene i et tempo som hadde gjort en liten fyr med bart stum av beundring. Han gnur seg frem og tilbake på et sykkelsete, og gir deg huden full om du ikke innfrir hans deliriske illusjon om å være toppidrettsutøver sammen med han, mens de halvbarberte pølseleggene stumper avgårde i et par sykkelsko som alene koster mer enn han klarer å spinne inn på en sesong. Det hele er akkopagnert av musikk på volum elleve på en scala til ti, så jævlig at det ikke kan forstås som annet enn rendyrket ondskap komponert av en eller annen sentraleuropeisk transvestitt på extacy. Legg så til et ventilasjonsanlegg som ikke har levert en kubikkcentimeter luft siden 1993, og som selve kronen på verket at en eller annen idiot har gjort alle tabbers mor;  gitt fyren en mikrofon. Det kunne vært han lille fyren med bart i 1934. Det er en spinninginstruktør i Harstad i 2014. Og til dere som nå sitter med gåsehud og lett migrene av tanken på om det kan finnes et verre sted i helvetes avkroker å tilbringe en time av livet; dere kan legge til bildet 50 -femti- mennesker, som uten bruk av tvangsmidler eller noen form for felles mental diagnose,  har valgt å settet seg i samme rom som Julius og -hold dere fast- gjøre som han gjør! Nok, skriker du nå, slutt å skrive! Sorry, det stopper ikke der.

 

De betaler for å delta.

 

Og mine særdeles oppvakte lesere har nok nå forstått at semi-gestapoen er undertegnede. Jeg har vært i dette gamet lenge. Har villedet folk i en halv evighet. Vi startet på legendariske Trimloftet, som investerte i en av Europas første spinningsaler. Dette her er så lenge siden at vi stilte med fleecejakke og basketsko, og på timeplanen stod det ergometersykling. Vi hadde med en bunke CD-plater vi bladde i hvert tredje minutt, og det var stort sett om å gjøre å finne de mest latterlige posisjoner på sykkelen å plage kundene med. Vi hang bak setet, ut på siden (da vi simulerte sving), senket overkroppen ned til pedalene og satt som en jævla stokkand med knærne rett ut og prøvde å henge med Scooter på raveparty. I løpet av spinningsalens første leveår åpnet det fire nye kiropraktorpraksiser i byen.

 

Nå er det selvsagt ikke så mange av dem som begynte på spinning med en tufs i tights som fortsatt er til stede, da de fleste er uføre i dag. Men jeg driver altså fortsatt på, selv om vi kanskje har litt mer faglig tyngde bak opplegget. Arbeidstilsynet, forbrukerombudet og helsedirektoratet klarte ved samkjørt innsats å få oss på kurs en gang tidlig på 2000-tallet, og i dag kan du normalt være relativt trygg på at det ikke vil oppstå senskader senere i livet som en konsekvens av 45 minutter med undertegnede. Nå skal det sies at alt ikke er normalt for tiden (merk; i de neste avsnittene er det meningen du skal le AV og ikke MED forfatteren, jeg fortjener intet mindre), da jeg er ekstremt lav på blodsukker. Ikke sånn «småfysen» lav på blodsukker, her snakker vi -liggende på all fire på kjøkkengulvet rundt midnatt mens jeg leter etter mandler fra julen 2009 fra nederste kjøkkenskuff – lav på blodsukker. Her er for øvrig et gratis tips; konditorfarge alene smaker ikke kake..

 

Det har seg slik at jeg i serien «Ronny tror overhodet ikke på nye vidunderkurer, så han tar i bruk nye vidunderkurer» nå er begynt på den berømte 5-2 dietten. For dere som har vært på en annen planet (eller ikke har lest forsiden på Dagbladet det siste halve året); det dreier seg i korte trekk om å gi faen i å spise to av fem dager i uken. Er dere med? God gammaldags sulting. Ny og revolusjonerende slankekur. Det er til og med kommet bøker om dette her. Hva faen skriver de? Side 1; ikke spis. The end? Ta så i betraktning at jeg er en fyr som blir over moderat ond av å spise lite. Nekt meg mat fullstendig, og vi snakker Hannibal Lecter. Og med 5-2 får vi følgende fest av en uke i Bregnehaugen 19; Ronny-Ronny-Hannibal-Ronny-Ronny-Hannibal-Ronny. Gjenta. Det er akkurat like idiotisk som det høres ut. Om du skjærer av deg en fot går du også ned i vekt. Det betyr ikke nødvendigvis at det er en kjempeplan. Min kjære får som kjent et omsetningsbasert personlig signert julekort fra styret i Louis-fucking-Vuitton , og i lys av dette jævla regimet er jeg tilbøyelig å mene at det er fortjent. Og da er det ille.

 

Nå skal jeg innrømme at det svinger litt mellom 7-0, 6-1 og 5-2. Alt etter sendeplanen til Premier League. Jeg har også sveipet innom 4-3, men da ble det et helvetes mas med den tvangstrøyen og en lukket avdeling og alle de greiene. Men hva, tenker du kanskje, er det som får et menneske på den vestlige halvkule til å utsette seg selv for denne galskapen? Er det et eksperiment? Ofrer han seg for vitenskapen? Sultestreiker han mot fravær av familiedemokrati? Nei, det er selvsagt slikt at det nærmer seg årets midtlivskriseklimaks; treningsleir på Mallorca. Der er det sånn at vi hvert år er helt enige om at vi skal kjøre heeelt rolige langkjøringer, for det har Kaggestad sagt, og vi skal for all del ikke kjøre om kapp opp fjellene. Og hvert år kjører vi om kapp opp fjellene. Vi sprekker stort sett opp den første fartsdemperen utenfor hotelldøra. Så Ronny, førtien år, er altså villig til å svelge bendelormer fra nyttår for sykle fortest mulig opp et fjell på en charterøy. Mot andre i samme alder. Og diagnose.

 

At vi har kvinner?

 

Det hele hadde selvsagt vært mye enklere om jeg ikke la på meg et traktordekk fra oktober til januar, men problemet er fortsatt at i det øyeblikket siste turritt i klasse talentløs 40-50 er over for høsten, så ryker jeg umiddelbart på den mindre kjente 13-0 kuren. Jeg (dette har jeg sjekket) inntar kalorier tilsvarende tretten dager pr uke. Og som tidligere fortalt; jeg kan klare legge på meg av for feit luft. En litt tett ventilatorhette på kjøkkenet en måneds tid, og vi snakker diabetes 2. Legg til en tur til Thailand hvor jeg klarte kunststykket å gro rørleggersprekk over badebuksa i løpet av en snau treuker, og dere forstår at det er harde kår fjorten dager før avreise Palma.

 

Nuvel. Tilbake på treningssenteret ligger det i kortene at ikke blir bunadstue på svettefestene til unge Hansen under disse forutsetningene. Nå er det vel slik at en tufs i tights på lavt blodsukker faktisk ikke trenger være den mest humørsyke fyren på gymmen. Ikke om den, som de fleste senter, skulle ha sin egen andel husbolere. Dere vet denne gjengen som ikke kom inn på videregående på ordinært opptak hvis liv dreier seg om det utrolig fascinerende konseptet «løfte opp en ting og legge den ned igjen», og det helst til gørra står ut av steroidekvisene på en biceps fylt til randen av sikkerhetslageret til en Polsk apotekkjede. Disse skruene som har et absurd behov for å vise frem hårene i armhulende sine. Ikke vet jeg, det er mulig de tror at eksponering av armhulehår gjør dem til bedre dørvakter, men det er enklere å få vottene på en treåring en grytidlig vintermorgen enn å få en t-skjorte på en kroppsbygger. Burde vært forsket på. I speilet ser de Conan, vi ser en ork, og på dårlige dager er de surere enn en spinninginstruktør på lavkarbo.

 

Men bare såvidt.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.