Soria Moria – et langt lerret å bleke

Vi måtte snakke igjen. Denne gangen om hus. Veldig fint hus, utleie og greier, og utrooooolig høy standard, altså! Det er som om Gjertrud beskrive den food-prosessoren. Visning på onsdag. Å «ha litt lyst på nytt hus» er etter mitt skjønn umulig. Enten har du hus, eller så har du ikke hus. Det er som å ha litt lyst på nytt oksygen. Men som samtalene om hytta, Thailand, og et dusin Louis -fucking- Vuittoner viste jeg at før samtalen var over kom jeg til å kontant avvise hele greia, stampe animert med en fot (som for å visualisere at jeg setter foten ned), og kjøre en «kvinne bli ved kjøkkenbenken»-tale. Hus er hus. Vi har hus. Nok snakk.

Så vi drar på visning.

Visning er for en gjerrig introvert et helvete på jord. Ikke bare er det elementer av oppkonstruert mingling, folk på visning rabler løs om materialvalg og løsninger, om dragere og bedragere og gud vet hva. Plutselig er konditorer bygningsingeniører. Panikkminglingen resulterer som regel i konversasjon i et litt for høyt toneleie mens jeg lirer av meg ting jeg angrer på før jeg har fullført setningen. Legg så til at min åpenbare strategi er å hindre huskjøpet. Så jeg raver rundt, rister animert på hode, og snakker kunstig høyt om fukt på loftet og at hele fasaden nok må males snart. På det to år gamle huset. Etter å ha fått avslag på å kun kjøpe garasjen med den utrolig fine sykkelhemsen, forlater vi. Hun er ille berørt og jeg konstaterer fornøyd at interessen hennes sikkert kjølnet etter min innsiktsfulle forelesning om mangler i henhold til Norsk standard.

Femten timer senere er jeg i en budrunde.

Definisjonen på angst? Du er en kjip faen som ikke svir av ti øre uten en analyse så komplisert at den kunne gitt en statsmeteorolog en lett ereksjon. Du sitter i et kvalitetsmøte uten synlig utgang . Og etter en SMS får du vite at nå, akkurat nå, er din kjære med diametralt motsatt tilnærming til datakvalitet ved kjøpsbeslutninger midt i en nær-seksmillioners budrunde. Og at Epen Lie er på tur nordover.

Nå fikk vi ikke huset. De rakk bare å komme en halv million over takst før kvalitetssjefen mirakuløst rundet av revisjonsplanen, og jeg fikk kastet meg på telefonen. I etterpåklokskapens navn er det muligens synd. For konsekvensene skulle nå uante høyder. Det har seg nemlig slik at min kjære er i en venninnegjeng, og denne gjengen her er ikke som andre venninnegjenger. Dere vet, synkroniserte veskemerker og menstruasjonssykluser. Nei, denne balletten klarer utrolig nok å starte et skred av villabygging! Det er sannsynligvis en mer takknemlig oppgave å være ambassadør i Nord-Korea enn ordstyrer i denne gruppen, men det startet nok med ei som hadde sett en «funkis på Insta». Eller noe sånt. Og når røyken har lagt seg sitter de på to hundre mål og en kvart milliard i samlet gjeld.

Det kunne riktig nok rent stille ut i sanden, om det ikke hadde vært for at et par av mennene til denne veskeballetten er trygt plassert i henholdsvis byggebransjen og arkitektbransjen. Så disse jævla ryggdolkerne klarer å hive seg i tomtekjøping. I løpet av en uke har de skaffet en hel satans gate (Solstien 1-100), og umiddelbart begynner de å pushe hippe arkitekttegninger i sosiale media. Fancy greier. Jeg reagerer som forventet; irrasjonelt og med mengder sarkasme. Dette kulminerer i at jeg på Facebook tungt lanserer min egen hustegning i min egen gate (Solformørkelsen):

 

Arkitektskisse 1

Solformørkelsen – Arkitektskisse 1

 

Med dette var jeg overbevist om at denne gamle pønkeren (jo, jeg hørte flere ganger på «London Calling» i mars 1988) hadde vist den øvre middelklassens langfingeren en gang for alle. Så feil kan man ta. Min kjære, nasjonsbyggeren, tolket dette utelukkende som en åpen invitasjon til å gå rett i prosjektmodus. Og to dager etter famøse «Solformørkelsen – Arkitektskisse 1» kommer jeg til meg selv i lokalene til Sparebank1. Og det, mine damer og herrer, er blodig alvor. Det har seg nemlig slik at vår bankkontakt tilfeldigvis er stamkunde hos min kone. Frisøren. Møtet, i den grad denne familiegjenforeningen kan beskrives som det, STARTET omtrent slik;

Banken: «Å herreguuud skal dere bygge hus? Åååå så spennende! Vettu, det er så smart. Så utroooolig smart»

Jeg: «Nei, vi…»

Frisøren: «Hjaaah! På Mustapartajordet! Sol hele døgnet! Beste tomta!»

Jeg: «Mustapartajordet? Når best..»

Banken: Det skal vi ordne! Hjaaah! Å herregud, vettu jeg har glemt å bestille time på salongen før ferien, og jeg reiser på fredag, og jeg ringte resepsjonen, og du har fullt hele uka, og jeg blir fem uker, og jeg vet ik…

Frisøren (en hand på overarmen til banken): Ikke teeenk på det! Jeg tar det torsdag etter stengetid.  Hjahh. Så slipper du en masse andre kunder. De beste kundene tar vi gjerne alene. Hjaah, og vet du hva??

Banken: neeeei??

Frisøren: Jeg har fått en ny tørrspray med farge! Med den kan du holde de små grå i sjakk uten meg i flere uker! Du skal få prøve den gratis. Vi vil så gjerne ha feedback fra de beste kundene, vettu.

Banken (blanke øyne): Åååååhh..

Jeg: «Eheem, hva skulle vi egent..»

Banken: «Kom! Så går vi å ser hvor høyt dere kan gå. Sikkert ganske høyt. Blunker.»

Og her, i dette øyeblikket, innser jeg at mine barn skal arve gjeld.

Nå er det ikke slik at det er gjelda som bekymrer meg mest (og den bekymrer meg ganske mye), det er prosessen. For jeg er sannsynligvis det siste menneske på jorden som bør bygge et hus. Vi snakker tjue tommeltotter. Med kollbrann. Jeg kan skade meg selv med en stiftemaskin, så hvordan i svarte skal jeg håndtere en spikerpistol? En ting må være klinkende klart; jeg kommer til å redefinere konseptet «nøkkelferdig. Her snakker vi kaffe på trakteren. Vi snakker fyr på peisen. Vi snakker faen meg klesvask i tørketrommelen. Og dermed ble det ikke akkurat billigere.

Så jeg legger en ny strategi; jeg har kanskje tapt et slag, nå skal jeg vinne krigen. Jeg forslår umiddelbart et ferdighus som kunne prydet julekortene til Husbanken, og setter klare grenser for areal, pris og utstyrsnivå. Her skal det kjipes. De jævla håndverkerne skal få kjenne svetten sildre i rørleggersprekken før jeg er ferdig å forhandle. Funksjonelt og nøkternt, der har du meg!

Min kjære, derimot, har etter lovnad om fri tilgang til et Afrikansk stasbudsjett nå gått rett i designmodus. Har noen prøvd å holde igjen en kvinne i designmodus? Det tar fullstendig av. Det er faen meg kjøkkenløsninger hvert våkent sekund! Det er som å dele seng med Snøhetta. Vi har sett over firehundre bilder av trapper! Trapper!! Og plustelig er alt som kan krype å gå fra Gaudi til Per Spook engasjert, og den eneste utviklingen jeg klarer å få med meg når løsninger endres med lysets hastighet, er at antall bad er på tur opp og antall sykkelboder på tur ned. Vi kan ikke ha normal takhøyde, neida, vi løfter det litt. Hva er egentlig problemet? Jeg har levd hele mitt voksne liv med normal takhøyde, hvorfor i svarte skulle jeg trenge unormal takhøyde? Sånn i tilfelle jeg STREKKER meg en halvmeter? I en alder av førtito?

Og slik går dagene. Du sovner til betonggulv og våkner til høyglanset kjøkken. Små meldinger kommer plutselig ut av bobla med jevne mellomrom;

«vist jeg kan få hele walk-in skapet…» (sliter med å finne plass til en skosamling som hadde satt Lady Diana i forlegenhet)

«Ikke mas mer om den sykkelboden, ikke plass« (huset er pr nå 290m2, og vokser som en purke på steroider)

«Greia her er at jeg må kunne gå mellom sov..eller, åsså du da, at vi må kunne gå mellom..« (logistikk vs kjærlighet)

Etterhvert blir jeg klar over at det foregår en uoffisiell kommunikasjonslinje DIREKTE mellom henne og arkitektene. Denne gjengen dere vet, totalt blottet for ryggrad. Jeg kaster kortene, og insisterer på separate arkitektmøter. Mitt ble forøvrig fanget på kamera: Undergangen – et arkitektmøte (ikke mobilvennlig:-).

Veien videre blir til mens vi går. Jeg protesterer oftere enn en forvarsadvokat for en tobakksfabrikk. Det ender som oftest med at hun legger legger trumfen på bordet. Sykkel. Jeg har hittil innkassert en handlaget Italiener, en computer, en hjelm, et hjulsett, Paris-Roubaix, og Mallorca.

Det blir ikke billigere av sånt, men som hun sa, banken:

«Hjaaaa, klart karbon hører hjemme i et byggelån! Og det er helt sikkert, Anniken, at om Ronny skal i tomta, så MÅ han ha hjelm! Jeg har en venninne som fortalte at dere hadde fått noen nye krølltenger??..»

Dette her blir det boligblogg av. En annerledes boligblogg, kan du si.

 

Jeg har fått skrivetilgang..

 

 

 

1 kommentar

  1. Balklänning   •  

    Man kan ställa sig på varje enskild bit och INGENTING händer. Djävulssnö!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.