Sirkus Gelius – du skal elske din neste

Så er man igjen trygt plantet i den vestlige dekadensens vindunderlig komfort etter å ha økt sin biologiske alder med ca femten år på tre uker i Thailand. Sola er i teorien tilbake, årets treningsleir er bestilt, og kampen om møblene er vunnet – jeg har kjøpt recliner! En myk rakker, med selvhevende fotskammel og toveisventilert kunstskinn. Pakkeløsning fra Bohus med helsetrøye på kjøpet.  Dette MÅ jo bety at jeg er sjefen i heimen! Om jeg sitter i bilen i oppkjørselen mens kona har venninnekveld så er det faktisk fordi jeg kan sitte hvor jeg vil. Jeg er da herre i mitt eget hus. Men dette er altså IKKE en rosablogg, nok koz, her skal det være edder og galle. For det er selvsagt nok å irritere seg grønn over. Sånn rent bortsett fra at moder jord åpenbart er kommet i overgangsalderen (iskald en lang periode etterfulgt av kraftige hetetokter), så er vi nå inne i en sånn satans irriterende greie hvor nordlendinger klarer å karrikere seg selv.

Det var liksom ikke nok med Arne. Dere vet, han med vesten. Han som traff trassalderen ca nittien år for sent.

Det var liksom ikke nok med Arne. Dere vet, han med vesten. Han som traff trassalderen ca nittien år for sent. Han som ikke kan si god morgen til kona uten å lese en tirade som hadde fått Tom Nordlie til å rødme. Satan i helvete i svarteste hestkuktykje god morgen. Lykke til med å bemanne turnusen på det gamlehjemmet.

 

Nei, NRK smir mens jernet er varmt. Det er Rorbua roadtrip med brøytebil, et par tvillinger som leser mer bannskap enn Arne og i tillegg er tungt bevæpnet, og en type som ligger i en sofa med caps og røyker rødmixtur og lurer på hvorfor han ikke får seg jobb. Men dette er for bagateller å regne i forhold til den helt fantastiske historien som utspiller seg i metropolen Ibestad for hele verdens spente åsyn. Så for mine venner i landet forøvrig; her er SAGAEN OM GELIUS – sett fra Iskanten:

 

1. En sommerfugl i Tromsø

Greia her er at jeg faktisk føler meg medskyldig. Jeg påberoper meg herved en sånn sommerfugleffekt som startet i Utsikten borettslag i Tromsø på åttitallet. Dette var Nord-Norges første drabantby. Sånn ordentlig drabantby, med eget butikksenter, Sky Channel, og småkriminelle fjortisgjenger. Og etter hvert lokalpoliti. Jeg fikk faktisk mitt eget lille lensmanskontor ca ni meter fra inngangsdøra. Da er du i søkelyset, kan du si. Var man litt hissig med spretterten rulla de ut maia, og klarte å kjøre saftblanderen på taket nøyaktig 3/4 omdreining før de var på åstedet.

 

Hit opp kommer altså en prest sørfra og skal få konfirmert disse utskuddene. Nå var det kun håret som var lengre enn rullebladet til konfirmasjonskull 1987, og presten ante selvsagt ikke hva som traff han. Han prøvde fortvilt å etablere regler for konfirmasjonsskolen fra dag en. Som at luftgevær og ninjastjerner skulle ligge på gangen og at høytlesning fra bibelen skulle skje uten snus og walkman, men presten var i realitieten sjanseløs. Og oppmøtet var upåklagelig, for våre mødre var dette en gylden anledning til å parkere smådjevlene noen timer hver tirsdag. Sterk i troa innser presten at dette er vår herre som gir han den ultimate prøvelse. Han biter tennene sammen, og klarer mirakuløst, bokstavelig talt, å navigere dette skrekkabinettet til det som må være historiens tynneste trosbekreftelse . En halv time senere setter han seg ned med kartet, og bestemmer seg for et liv i så nær isolasjon som du kan komme i et prestesogn – Ibestad. Et liv i stillhet. Og her henger faktisk presten til han i 2013 oppdager internettet. Farvel. Ibestad er uten prest.

 

2. Åpenbaringen

Red. anm: I det følgende kommer jeg til å rote sammen adminstrative roller i Den Norske Kirke. Jeg aner ikke forskjell på prost, prest, biskop, pave, bisperåd, biskopråd, kirkeråd eller dårlige råd. Jeg har lagt mye prestisje i å aldri lære meg det heller, så dere får ha meg tilgitt.

 

Greia er at noen hederlige folk i Ibestad har registrert at det knapt har vært en levende sjel i kirka de siste 25 årene. Og de gangene de har dukket opp har det vært på grunn av en død sjel. Så de hyrer inn konsulenter for å løse mysteriet. Etter en intens runde stein-saks-papir hos Statistisk Sentralbyrå står en stakkar igjen, og må reise nordover for å finne ut hvorfor Ibestad kirke er noe «moderat besøkt». Konsulenten, høyt utdannet, benytter metoden «ringe og spørre hvorfor folk ikke er i kirka», fakturerer, reiser hjem og søker omskolering. Jeg har tilgang til rapporten «Hvorfor det ikke har møtt en levende sjel i kirka på Ibestad siden havet brant – en rotårsaksanalyse»Svarene var som følger:

kake22

Fig 1.0 «Hvorfor folk ikke gidder bruke tid i kirka». Egen 2104.

 

3. ..og han gjemte sin sønn, den enbårne

Så Ibestad står igjen med en tom kirke (nå HELT tom, siden også presten har stukket), en konsulentrapport som sier at Guds lam heller hadde gått naken til Sydpolen uten niste enn i kirka, og en relativt høy snittalder i befolkningen. Rapporten skisserte to mulige løsninger; de måtte enten betale folk for å møte opp, eller gjøre det sannsynlig at de kunne komme på tv ved å møte opp. Ibestadværingene bestemmer seg for å tenke ut av boksen, Googler «artig prest», og får ett treff i Norge. I vill begeistring og tungt nedsatt vurderingsevne etter heftig inntak av brennevin, bestemmer de seg altså for å skaffe seg en hooligan fra Vålerenga som er best kjent for å vie homofile par i telefonkiosker og så å gi ut en bok om kriblingen han følte. Eller noe sånt. Møt Gelius.

 

Problemet er at fyren er lyst i brann og evig trygd av alt som kan krype og gå av mørkemenn i samtlige bispedømmer, og er sjanseløs på å lande den minste sommerjobb på kirkegården så lenge biskopen prosten bisperådet supperådet sitter med joysticken. Ibestadværingene, høy på historiens første medieoppmerksomhet, går nå amok i ut -og innmeldinger av Den Norske Kirke, avhengig av hvordan det passer saken. I tillegg hiver de seg i fakkeltog, en velprøvd taktikk som vel egentlig aldri har ordnet noe som helst, men som likevel er for koselig til å legge på hylla. Det er noe med bål og gode naboer. Så det blir fakkeltog på Ibestad. Det hele kulminerer i at Einar hopper på et korstog nordover, kjører et par pressekonferanser, og avslutter med en meet & greet aka gudstjeneste i Ibestad kirke , hvor 450 mennesker i nær-kjendisekstase taler i tunger og jakter autografer. De fleste debuterte.

I-be-staaa! Du er min rellion! Du er min million! Å gammal traddisjon

Når: Søndag kl 12

Hvor: Kjerka (tidligere «Kirka»). Du finner den vegg i vegg med Prix. Gammelt trebygg, se etter tårnet

NB! KKK (Kaffe, Kake & Kollekt). Vi tar Diners og Am-Ex

Etter forestillingen vil Gelius signere sin siste bok «Bønn & baller – menn i kjoler»

 

4. Dere skal ikke ha andre guder enn oss

Plutselig har altså Ibestad, så langt best kjent for å være på pallen i NM i tobakkskonsum, funnet sitt «lucky Næroset«. Sånn feelgood-greie som skal sette småsteder på kartet. Se hvor kreative vi er, lissom. Og i løypa ligger sikkert en  «The Fox» – teambuildingvideo på Youtube. Med ordfører, helsesøster, fiskere, navere og asylsøkere. Og presten i revetrikot og engaskjorte. Til sommeren blir det festival, og to sommere senere er den lagt ned. Smokie trakk ikke verden til Ibestad. For alle vet at med mindre en fattig småkommune snubler over et uutbygd fossefall, så blir de aldri annet enn en fattig småkommune. Sorry, takk for innsatsen.

 

Det hele medfører så mye livsglede at syndepotensialet er betydelig, så her må bisperådet (?) reagere raskt før folk blir begeistret. Allerede søndagen etterpå sender de derfor en av sine beste menn for en lokal hurtiginkvisisjon. Gjennom tradisjonell kristenkonservativ markedskommunikasjon klarer prosten (?) å dra fantastiske 14 – fjorten- tilhørere til gudstjeneste. Det er et stykke fra Sirkus Gelius med pyroeffekter, høytlesing fra egne utgivelser og Ten Sing i hotpants. Men det slutter ikke der. For grinebiterne har et ess i ermet. 

De humørløse har lagt en genial plan og presten klarer altså å velge en salme som ikke har vært hørt i en kirke på denne siden av 1700-tallet

De humørløse har lagt en genial plan og presten klarer altså å velge en salme som ikke har vært hørt i en kirke på denne siden av 1700-tallet, men som i følge Ibestadværingene forbanner både Gelius og hans tilhengere, og lover dem en kjapp exit fra perleporten retning varmere strøk om de ikke snur ryggen til satanyngelen (fritt tolket av Iskanten). De koker senere sammen en teori om dette var en helt vanlig låt å dra når gudstjenesten faller på sjuende fullmåne etter at frelseren leget såmannens andre psoriasisutbrudd, eller noe i den duren. For et vås. Her skal vi skremme Ibestadværingene. Alle fjorten.

Lykke til med det.

 

 5. Postludium

Bygda kunne fått presten sin. For de hadde ikke bare fått en prest. De hadde fått humør og fremtidstro. Hva korset og makta tenker på, kan man jo bare undre seg over. Her hadde de tidenes vinn-vinn. Fyren er fortsatt kvalifisert, det er statistisk sett ikke en snøballs sjanse i helvete for at det dukker opp en homofil vielse, det er ca ni år mellom hver gang de mønstrer et fotballag, og det er ikke et forlagskontor på to hundre mils avstand. Og hva skjedde med å la den første tullingen kaste stenen på det andre kinnet, og de der greiene?

 

Toget er gått. For Hamar Bispedømmeråd (?) mente de ikke kunne fått en bedre kandidat. De sjekket kanskje årstallet på kalenderen. Einar blir prest i Lom. Ibestad? Tom kirke. Tomme løfter. Illsinte salmer.

Jeg liker Einar. Om ikke annet enn for at han tråkker både fordommer og konservative dinosaurer på tærne. Einar er en fin fyr. Glad i puling og fotball, men hvem er ikke det? Og ikke finnes det alternativer. For før Gelius hadde ikke en sjel søkt seg til Ibestad. Siden en søring stirret ondskapen i øynene i en drabantby i Tromsø. I 1987.

 

2 kommentarer

  1. ohansen   •  

    Du er et geni. Bøyer meg i støvet.

  2. lafemmemauvaise   •  

    JAAA! Nytt innlegg. Juuhuu, her er det bare å sprette champagnen og moillkose seg med lektyren.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.