Hypokondersommer

Jeg satt i helga og titta på sykkelrittet på Milan-San Remo. Der føyk den en favoritten etter den andre i grøfta, før de børstet støvet, tørket blod, og satte seg på setet igjen. Det fikk meg til å reflektere over menn og smerteterskel. Nærmere bestemt min smerteterskel.

Oh, lord.

Konkurransesyklister er nemlig de tøffeste gutta i gata. Ekte konkurransesyklister. Det går knapt et ritt uten en velt så jævlig at en stakkars tv-seer gjemmer seg bak nærmeste pute. Og de reiser seg med åpne brudd, og fullfører ti nye etapper i Tour de France. Disse spinkle menn uten kroppshår pakket i et tynt lag lycra, er hardere enn stein.

Og det er klart – om du lever i en illusjon hvor du i en alder av førtitre tror at du, med alle dine 93 kilo og begynnende kols, befinner deg i samme kategori som disse asfaltens gladiatorer, så bør du minst ha vært innom et kragebensbrudd eller et halvt dusin ribbein i løpet av en karriere. Først da er du liksom herdet, og får anerkjennende nikk fra gutta i kontorlandskapet for røntgenbildet du har som skjermsparer.

Problemet er at en oppvekst som kontorist i et sosialdemokratisk oljehav ikke akkurat bygger menn av stål fra barndommen. En kollega kom en gang inn på et pauserom, lett forvirret og blødende fra et kutt i panna. Gutta lurte selvsagt på hva som foregikk, og min kollega kunne uten blygsel fortelle at han hadde veldig lav smerteterskel. Og han hadde gått tre dager med hard mage etter at han røk på en underkokt carbonara, og nå han hadde han faktisk besvimt på porselenet under en pressrie. Og skallet kålen i dørklinka.

Han har i alle fall et arr og vise til.

Fakta er at jeg har vært nesten skadet mange ganger. I alle fall i henhold til egen diagnose. Men det tok liksom aldri helt av. Skjermspareren mangler, og det finnes ingen titanskruer som gir klappet på skuldra når historiene skal deles ved leirbålet.

Så det hender kanskje at man drar på litt da, når man skal kjenne etter. I fjor var jeg eksempelvis lam en svært kort periode, via prolaps, til å ende opp med å ha «dovnet bort». Jeg befant meg på en hytte med min kjære da jeg plutselig manglet venstre fot. Hodet fortalte meg at den var der, men ingen synlig reaksjon var å spore da musklene skulle mobiliseres over gulvet. Så nå sirkulerte jeg altså rundt min egen akse på et hyttegulv i Henningsvær. Før jeg klappet sammen i sofaen. Når katastrofen inntraff hadde jeg vært i ferd med å rydde stuebordet, og dermed sølt litt rødvin på gulvet. Det nysmurte gulvet. Så når jeg fra sofaen fikk stotret frem at jeg «antagelig var lam for livet», var min kjære allerede i gang med vann og såpe for å berge depositumet på hytta. Jeg gjentok at dette nok var dramatiske greier, og foreslo helikopter, men responsen begrenset seg sarkastisk til at det nok var «minst like alvorlig som den gangen du var på byen til halv fem og neste kveld konkluderte med hjernehinnebetennelse. Henter du Zaloen?».

Dagen etter var foten marginalt gangbar, og jeg ble beordret ut for å bestige et fjell. Shopping. Og en ting må være helt klart; jeg anbefaler ingen å legg ut på shopping med droppfot i et område med lengre avstand mellom butikkene enn på sydpolen. Vel hjemme er jeg etter egen vurdering fortsatt rundt 75% ufør. En tur til legen var dog uaktuelt, da det var avreise til årets treningsleir for idioter i tights på Mallorca den kommende uken. På disse turene har vi alltid med en fysioterapeut som forteller oss det vi vil høre. Som at man kan drikke 6 øl uten at det går utover restitusjon. Og i mitt tilfelle, at jeg nok hadde en liten prolaps. Og det er klart, å legge igjen nesten 100 mil med en kraftig prolaps i Mallorcanske fjell er tøffe greier. Så man havner i Voltarenkøa. Det har seg slik at hver morgen står en kø med nybarberte midtlivskriser fra Norge og venter på at det lokale apoteket (det er ett ved hvert sykkelhotell) skal åpne for gi dem dagens voltarenfiks. Det kunne vært på plata. Det er i Palma. Og det er et av de tristeste syn i den vestlige verden.

Vel hjemme fra fjellene fikk jeg etter en knapp uke beskjed fra familierådet om at jeg enten fikk gå til lege, eller kutte ut gnålet. Legen, etter noen overfladiske motoriske tester, konkluderte med at dette aldri var noen prolaps. Kvakksalveren støttet min kones teori om jeg nå var dovnet bort på tredje uken, men at siden jeg «hadde denne latterlig dyre forsikringen», kunne han like godt sende meg i MR. Noen dager senere ligger jeg altså i en MR i Tromsø, med en fot som på dette tidspunktet har full funksjonalitet igjen, og lurer på når historien var gått så langt at jeg ikke kunne snu. Det var som når Aabrekk spilte død på Aspmyra, og angret i det sekundet han traff bakken. Jeg hadde markedsført prolapsen tungt på Facebook, så vi var langt forbi retrett som alternativ. Tilbake hos legen kunne han, mens han viftet et bilde foran meg, bekrefte at jeg ikke var nær prolaps, at jeg derimot hadde svært god plass for utglidinger, og at bildet jeg nå satt og så på mer kunne tolkes som «et portrett av førtiårskrisa». Før han mumlet noe om «syv års jævla utdanning.

Nå har det seg at proffsyklister også sliter med andre mer intime skader. Som sittesår. Og i motsetning til et heftig kragebensbrudd, er ikke dette spesielt macho greier. Men desto mer sannsynlig for Birkensegmentet, for det sier seg selv at om du debuterer på en landeveissykkel i en alder av førti, så har du et, vel, jomfruelig skrukk. Som plutselig utsettes for daglig trykk. Det er som å aldri ha gått på fotsålene og så begynne med maraton etter førti år. Det er helt nødt til å gå til helvete.

Og her oppstod det i midt tilfelle tidlig problemer. Jeg fikk en selvdiagnosert tvilling. Ganske enkelt en klump med puss. I skrukket. Eller nærmere bestemt gropa mellom lysk, skrukk og lår, men nå begynner vi å bli jævlig lokal her. Og jeg lyttet ikke til signalene. Du skal alltid ta murring i skrukket på alvor. I tillegg var jeg på slutten av en Assos-syklus. For de som nå ikke aner hva jeg skriver om, så er en Assos en jæ-ve-lig dyr sykkelbukse. Og når disse begynner å synge på siste verset så tar man ned vaskefrekvensen for å tyne levetid ut av investeringen. Så når innsiden denne buksa knapt hadde sett luft på tre spinningtimer, så sier det seg selv at jeg ufrivillig hadde utviklet et drivhus for tvillinger. Mens Dr.Greve snur seg i grava blomstrer verkebyllen, og jeg innser at jeg muligens må til lege. På denne tiden hadde jeg kvinnelig fastlege, og alle vet at du går ikke til en kvinnelig lege med skrukkutfordringer, så jeg begynner å rote med fastlegeordningen, før jeg legger en kjempeplan om å kjøre hjem til Tromsø til helga. Vi har nå passert en uke, og tvillingen er egentlig forbi grensen for abort. Etter fire timer med setevarmer ankommer jeg til mine foreldre med en biljardkule i bokseren. Mine foreldre bor 800 meter fra universitetssykehuset, og jeg er klar til å legge meg under kniven. Problemet er bare at det er noen som har andre planer. Muttern. Min mor har et av-og-på forholdt til skolemedisin, og mener at penicillin kun er den medisinske historiens nest viktigste oppfinnelse.

Etter grønnsåpe.

Dette bringer selvsagt minner fra barndommen, hvor dette vidundermiddelet kunne kurrere alt fra overtråkk til falske mandler. Men vel vitende om at mine foreldre ikke har badekar, er jeg noe forvirret over nøyaktig hvordan homeopatien skal utføres. Svaret kommer kontant; baljen. Ikke en balje, men baljen. Den samme baljen min mor badet meg i før jeg kunne gå. Nå er jeg trettito. I mellomtiden har den vært brukt til å salte fisk. Jeg innser at motstand er nytteløst, og med utgangspunkt i teorien «vondt skal vondt fordrive» tømmer hun tre liter Krystal Furunål i baljen og fyrer i gang vannkokeren. Gørra skal skoldes ut. Jeg sliter med å forstå hvordan jeg skal komme oppi det som nå fremstår mer som ei kokende bøtte, og går i ring som ei bikkje som prøver å finne ut hvor den skal legge seg for natta. Når jeg langt om lenge får jeg skrudd skinkene ned i fingerbølet, fortrenges 80% av væskeinnholdet, og nå sitter altså en bleikfeit, middelaldrende mann, stappet ned i en stamp i en innsjø av grønnsåpe midt på badegulvet til sin mor. En eneste snapchat, og livet mitt hadde i praksis vært over. Grønnsåpa dekker nå akkurat tvillingen på størrelse med en basketball, i det mutter stikker hue inn døra.

«Sånn. Nå venter vi».

Halvannen time senere er vannet to grader, og jeg er i ferd med å gå inn i en kritisk hypotermi. Da smeller det. Det velter ut. For andre gang denne kvelden renner baljen over. Det ser ut som noen har sprengt ei ku der inne. Jeg har en teori om at det igjen genererte et vakum, for enden på visa er at jeg ikke kommer ut av baljen. Så nå ligger jeg på siden med en balje rundt hoftene og tar «reka». På badegulvet til min mor.

Min far begynte å snakke om å flytte ut, mens jeg måtte innse at grønnsåpe slår antibiotika og at mødre aldri tar feil. Tvillingen innså at dette her faen meg ikke er noe blivende sted, og trakk seg tilbake.

Men den mentale helsa..

Snakk ikke til meg om smerte. God påske.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.