Fjols til fjells. I tights.

Endelig er sommeren kommet i Nord, og sykkelsesongen har truffet oss med full tyngde. Kun 2 måneder etter resten av landet kjørte sitt første ritt. Og er du en tufs i tights så klarer du å ta en ukes ferie i New York med høyere champagnefrekvens enn Wenche Foss i russetiden, midt i den viktigste treningsmåneden. Så jeg er litt på etterskudd kan du si. Turen var fantastisk, så det var nok verdt det.

Så jeg er endelig i hardtreninga mot minst talentløs i klasse talentløs. Og i dag var det tid for refleksjon. En plass i gokk. En bratt plass i gokk.

Det finnes altså slakke bakker, og det finnes bratte bakker. Det finnes snille og vonde bakker. Men ærlige bakker. Dette-her-er-hva-du-får-bakker. Og det kan være 10%, eller 20%. En tydelig kneik og masse melkesyre. Som stiger opp fra bakken, og minner deg igjen på at du er for gammel til dette tullet (eller «I’m to old for this shit», som han sjåføren i Queens sikkert tenkte i sitt stille sinn).

Så finnes det uærlige bakker. Sleipe svindlerbakker. Drittsekkbakker. Bakker som ikke har baller til å gi deg din tilmålte stigning rett i fleisen. Bakker som sniker inn sin wodoo i underlaget, og forvandler den hardeste asfalt til en sugende myr for å slurpe energien ut av musklene dine. Som et margebein. Sakte, til det er tomt. Bakker som sniker seg inn i sinnet og overbeviser hjernen om at det er flatt, så flatt, mens de sirkler slangekroppen gjennom terrenget på søken etter den minste elevasjon. Og når hjernen sier en ting og føttene en annen da blir Ronny en trist gutt.

I Harstad har vi en sånn her helvetesmakt av en motbakke mellom Straumsbotn og Storjorda, for de lokalkjente. Det ser så flatt ut. Så vakkert. Hadde jeg ikke vist bedre, hadde jeg lett klint opp et «se hvor flink jeg er self-pic» på instagram, eller pent dandert mine flekkvis barberte sykkellegger med en energibar på «instafood», men jeg har vært her før og det finnes ikke «instapain», så mobilen blir i baklomma. Monsteret maler et vakkert bilde av idyll, men computeren viser noe annet. Den hvisker sin digitale mantra. «Hvorfor sssssykler du ssså sssakte, Ronny? Det er jo flatt, Ronny? Du har trent for lite, Ronny! Her går det sssstyggfort på ritt, Ronny. Hvordan smakte den hamburgeren i går, Ronny?» Og når psyken er på bunnen, når tvilen dundrer inn som et lokomotiv i Troms (altså uten spor), når ikke all verdens krisetelefoner, paller med Prozac, eller Norsk Tipping kunne fått deg til å se lyst på tilværelsen, så setter den inn nådestøtet, og knekker til værs så bratt at asfalten ligger i en dunge i bunnen. Og med et godt tak i ryggraden trekker den deg ned mot avgrunnen, mens mine gamle unnskyldninger av et sett lårmuskler klorer seg fast og trekker meg mot lyset igjen, meter for meter. Sakte. Kjempesakte. Og til slutt, nok en gang, like før jeg velter av manglende fremdrift, så må den igjen trekke sine sleipe tentakler ned i dypet. Og jeg kommer opp. Med fremskreden migrene, og mer sikkel enn Bjørndalen i sone 5 med snus.

Og der oppe, som en ironisk premie fra beistet venter belønningen. En spikerteltghetto. Harstads egen Favela. Det er som en siste hilsen fra beistet bak – «om du synes jeg er stygg, vent til du er på toppen». Og mens pulsuret uendelig sakte smyger seg ned fra «beyond scale – death imminent» konstaterer jeg at disse brakkene faktisk ikke har stått her siden 1945. For selv om folk flyktet på fjellet når fjæra sto i full fyr, og levde på bark, måkeegg og kokte Tyskerhjelmer, så klumpet de seg heller sammen i en iskald hule med en av ungene som salongbord, enn å smelle opp et estetisk totalhavari av spikerteltdimensjoner. Og dette kan utmerket godt være den plassen på denne vakre planeten med mest koz pr kvadrat, men jeg stuper mer enn frivillig ut i motbakkens gode unnabror. Bort fra plastblomster og batteriparaboler. Fra tennvæske og crocs. Ned fjellet som om djevelen i grilldress kommer glefsende på bakhjulet. Og computeren hvisker «faen du er rask du, Ronny. Dette her er rekord, Ronny! Du skulle vært proff, Ronny.»

Den broren, den er en ærlig bakke.

Og når verden igjen flater ut, og nordavinden har revet isen løs fra nordpolen før den treffer meg i fleisen, så er det bare meg og min enkle karbonvenn. En liten stund. For før eller siden så kommer en spikertelter stressende bak. Med høyrecrocsen plantet på gasspedalen i Volvoen så vil han forbi. Før sneipen brenner inn til huden, og før bensinstasjonen stenger tilgangen til grillkull. Jeg tar meg nødvendig tid, og nynner en strofe fra Dennis Learys episke «Asshole»;

«I drive really slow in the ultra-fast lane, while people behind me are going insane, I’m an asshooooole».

Før jeg slipper han frem. Rødmusset og med spylervæsken stående rett ut hytter han med neven og banner så sneipen hopper. Og jeg tenker, at du din jævel, du er vegingeniør. Du lager motbakker. Jeg smiler overbevist om at jeg kommer til å leve lenger enn kong grill i Volvoen.

Selv om pulsuret fortsatt prosederer saken for motparten.

10 kommentarer

  1. Angelica   •  

    Flire godt at JFK, men er du sikker på at han sa Ma´m i slutten, og ikke Sir? 🙂

    • Fyhn   •  

      ..mulig det var Sir. Men egentlig stoppet han vel etter «JFK»

  2. Terje Rognli   •  

    Din enkle karbonvenn?
    En enkel karbonvenn er ei fiskestang!
    Det du har mellom bena er vel mer kostbart enn , vel…, det andre du har mellom bena?
    Godt å starte dagen med dæ, Ronny! Æ flire godt her

    • Fyhn   •  

      Nååååh, siden du nå maser og ABSOLUTT vil ha meg til å skrive det; Canyon Aeroad CF. 6,9 kg, etter årets oppgradering (nytt styre på pene 180 gram, stem, sete og pedaler). Slanket over 300 gram. Den mestvinnende sykkelen i Pro Tour. Kjøpt samme år som Philippe Gilbert vant ALT på samme ramma. Altså to år gammel, og moden for utskifting. Hehe eh.. Anniken, jeg bare tuller!! Neida. Joda. Neida.

      • Anniken   •  

        akkurat ja….. Hadde det ikke blitt billigerer å bare slanke seg 300 gram??

  3. Du skriver herlig. Rene julekvelden å få mailoppdatering på at du har kommet med et blogginlegg. Mvh. Andre (Bianchi Superleggera Record 11, 2009-modell – hundre gram lettere enn din ;-))

    • Fyhn   •  

      Takk for det Andrè, hyggelig å høre! Tro meg, jeg har vært i Italiensk estetikk vs Tysk ordnung-skvis, før jeg landa på Canyon. Superleggeraen din er et SMYKKE! Jeg handler jo helst lokalt, men problemet da var at man blir «tvunget» inn på enten Trek eller GT. Jeg har kjørt på en Madone 5.5 tidligere og vært utrolig fornøyd, men etter at Trek solgte sjela og outsourcet alt under 6.9 til Taiwan (men opprettholdt prisene) så var de ikke konkurransedyktige. Og GT… vel, GT er terrengsykler for meg. Men en pro-tourramme med Dura-Ace og karbonhjul (riktig nok tyngre en bauankeret til Blücher) for 34′ levert Harstad var en fantastisk deal, og jeg er ekstremt fornøyd både med sykkelen og leveransen fra Canyon. Neste gang er jeg derimot redd jeg bikker ned på en Italiener. Har en kompis som nå selger Cippolini. Og med elektronisk Campa..sukk..

      • He, he… Mye fint av sykler der ute. Mitt Bianchi-valg var tilfeldig (kjøpte brukt på Finn.no, i bråsint forbannelse over at XXL hadde skeive beholdninger på sin netthandel, og derrmed ikke kunne sende meg karbontyskeren Focus). Elektronisk Campa er vakkert, men jeg er usikker på teknologiens stabilitet. Men, en vakker dag 😉

        • Fyhn   •  

          Har vært skeptiker til elektroniske grupper, men har snudd etterhvert som ser at folk opplever det som problemfritt på 3. året. Det må være en drøm med den selvjusteringen av girene. Har vært mer skeptisk til det visuell med batteripakken, men på siste generasjon begynner det jo å dukke opp sykler med denne integrert i seterøret:-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.