En bajs i midnattsol

Lofoten Insomnia Race. Feskhaufjelltunellen, Ytterlofothavveggen, lørdag 01.07.2017 kl 0300.

Jeg har sting i bukspyttkjertelen.

Jeg vet jo ikke om det er bukspyttkjertelen, men det er vondt en ny plass. Jeg er helt sikker på at jeg har følt smerter i samtlige kjente lem og organer den siste timen, inklusive neglene, og dette her er faen meg en ny type smerte. Jeg sitter i bakre del av en lang rekke mennesker midt i livet med desperate blikk og dyrt utstyr på tur opp en motbakke inni en tunnel. Jeg klamrer meg desperat til hjulet foran og fokuserer intenst på de lycrakledde skinkene til start nr 492 fra Overhalla Tømmer & Vaktmesterservice som vugger foran meg. Det er 205 km til mål. Slipper jeg skinkene fra Overhalla er det kjørt.

Og det henger i en jævlig tynn tråd.

I det jeg løfter blikket fra vaktmesteren ser jeg lyset i enden av tunellen. Bokstavelig talt. Jeg vurderer raskt om jeg faktisk er dau og på veg mot lyset, men titter ned og konstaterer at om dette hadde vært paradis hadde jeg hatt fetere sykkel. Så jeg lever.

For dere som er ukjent med dette opplegget så dreier det seg i korte trekk om at noen som på pur jævelskap har funnet ut at det er en god idè å lage et sykkelritt fra ytterst i Lofoten til Lødingen, ett og et halvt fylke lenger nord. Det er stort sett sykt tungt, sykt langt, og sykt mye motvind. Men i tillegg, og her kommer tvisten de må funnet på i fylla, -det går midt på natta. For en nordlending er det idiotisk, men for resten av verden er det av en eller annen skrudd grunn eksotisk. Men hei, det er folk der ute som eter bikkjer også.

Galskapen starter på Å. Lengden på navnet gjenspeiler størrelsen på plassen, så forberedelsene foregår med begrenset infrastruktur. At dette faktisk skulle bli en begivenhetsrik utgave med negativt fortegn fantes det tidlige tegn på. Når jeg skal sykle sykkelritt har jeg så mye nerver at jeg har hyppigere vannlating enn en valp med forstørret prostata. Det er et jævla renn. Kombinert med at jeg er såpass distrè to timer før start at jeg kan glemme å puste, hadde jeg klart å henge halvannen meter Lambi ut av buksa etter en tur på det lille rommet. Den gjengen jeg var på tur med utfordrer konstant grensene for begrepet «venner», og så ingen grunn til å informere undertegnede som nå står i kø i en kantine med halvannen meter to-lags ut av rørleggersprekken. Så jeg var omtalt i feltet allerede før start kan du si..

I kantina står den lokale kokka og rører i en enorm gryte på en hybelkomfyr. Etter tre timer har innholdet i beste fall nådd lunk. Jeg har så følsom mage at jeg kan bli matforgiftet av tyggis, og er relativt interessert i detaljene i menyen.

-Jasså, mor, hva erre du serverer da?

-Ja, nei…det…eller..det er nå en gryte..»

-Ja, haha, det forstår jeg, selv uten kona til stede (kjønnsrollevitsen sitter åpenbart ikke), men hvilken gryte? Har litt følsom mage, forstår du, haha

-Åja, du har følsom mage, daaakkar. Følsom mage, ja. Og nå skal du ut å sykle? Hhhja, da må du passe på den følsomme magen, vet du. Du, det her, det er en lokal devifann

-Ehh, riktig. En lokal variant? Sikkert fisk? Fersk da, får vi tro?

-Nei. En lokal devifann. Det-vi-fant. Forstår? Eller er ikke hjernen like følsom, kanskje?»

-Så det kan være hva som helst? Og det er lunkent?

-Jepp. Værsågod. Du trenger vel ikke servietter, ser jeg.

Greia er at når det kommer til idrett har jeg en eller annen indre tunghørsel for alarmklokker. Jeg setter intellektet i karantene, og gjør akkurat det motsatte av det jeg burde. Og nå ringer de for fullt, mens jeg stuper i en lunken devifant. Med flatbrød. Og dårlig håndhygiene. Og mens devianten inntas, stadig med lambihalen intakt, ender jeg i en diskusjon med en syklende Herbalifepusher. Jeg er et utpreget rasjonelt menneske. Enhver påstand skal være dokumentert med anselige mengder seriøs forskning, så kom ikke til meg med en eller annen vidunderkur. Her skal du faen meg møte kvist.

Ti minutter senere sitter jeg bak i et rullende apotek av en stasjonsvogn og blander ymse kjemikalier fra en stresskoffert i sykkelflaskene mine. Han prater som en foss, men sliter med å overdøve alarmklokkene. Men jeg oppfatter så mye som at oppskriften er hemmelig, at den kalles Rocket Fuel, og at antidoping Norge uansett har forlatt før jeg er i mål.

Tilbake i tunnelåpningen har jeg de siste tjue minuttene hatt grunn til å tro at devifann har begynt å reagere på rakettdrivstoffet, i det som sannsynligvis er en hittil ukjent kombinasjon for vitenskapen. Tunnelen er i praksis en lang satans motbakke, og beina skriker etter nåde, i det vi nærmer oss åpningen. Farten er ukjent, på computeren står det nå «Please Stop Immediately – Find Paramedic». En liten gjeng tynnjævler har satt fart i front, og nå dreier livet seg om en eneste ting; ikke slipp rørleggeren fra Overhalla. I det øyeblikket vi kommer ut av åpningen er jeg i en kroppslig tilstand som sannsynligvis er det nærmeste en mann kommer en fødsel. Som en refleks – det er lenge siden hjernen var involvert – reiser jeg meg og legger inn et siste rykk. Et siste desperat forsøk på skinkene fra Overhalla. Men i magen har rakettdrivstoffet tatt fyr, og i det jeg tråkker til kjenner jeg at en krampe i endetarmen slipper taket. Trykket har fått en ventil, og det går som det må.

Jeg gjør i buksa.

De neste sekundene skal det analyseres og konkluderes. Det er tid for en indre stille samtale. Klokka er 0300 i fjæra på stedet Gud glemte. Jeg har vært uheldig. Og det er 202 kilometer til baggen min.

Hva. Faen.

Nå er det slik med en indre stille samtale at den aldri vare lengre enn til nærmeste Narvikværing dukker opp. Og etter et lite halvminutt, muligens verden lengste halvminutt, dukker en gruppe opp bak meg. Den eneste planen jeg har klart å komme opp med er å stå å sykle for å ikke bli nærmere kjent med rocketfuel-devifann miksen i shortsen. Så jeg står, og blir stående i det lille feltet som nå har fått et besøk de ikke under noen omstendigheter kunne ønsket seg. Jeg står og sykler den neste timen, kun avbrutt av et par forsøk nedpå setet for å sjekke, vel, substansen på polstringen. I feltet sitter det altså en verdensmester fra malmbyen. Det gjør alltid det. Og han viser stor interesse for mitt valg av sykkelteknikk..

-Øy! Harstad! Erre noe galt med setet? Du vet at det er flatt her? Har faen ikke vært nedpå siden Leknes?

-Nei, det.. ikke noe galt. med setet, jeg hadde et lite.. eller borti tunellen med bakken, ehh jeg hadde et uhell. Kan du si.

-Et uhell? Punga, eller? Hvorfor står du fordi du punga?

-Nei ingen punktering. Jeg, ehh, slapp i shortsen. Kan du si.

-(Høyt) slapp!? Mener du..HAR DU BAJSA i SYKKELBUKSA? Haha, du er faen meg bad ass! Tar du den? Bad ass! Haha

-Shhhhh, ja jeg tar den, bad ass, kan du snakke litt lav…

-Håhåhå, guttta! Harstad her har bajsa i sykkelbuksa! Foreslå han slipper føringer!

 

Og slik fortsetter det. En gang rundt Svolvær oppretter jeg igjen et forhold til shortsen min. Vi kjører rulle helt frem til målgang i Lødingen frempå morrakvisten, med den konsekvensen at jeg passerer Narvikværingen ca hvert førtiende sekund. I fem timer. Og han klarer å komme opp med en ny oneliner hver gang vi møtes.

Etter målgang, og nå treffer vi steinbunnen, deles historiene fra krigen. Akkurat der og da, mens testosteronet banker på frontallappen, blodet bruser og manndomsprøven er tilbakelagt, er selvinnsikten til førtiåringene i lycra med barberte legger på sitt absolutte bunnivå. Og her på målinjen snur det å bæsje i et turritt, fra et potensielt bunnpunkt i et hvert menneskes voksne liv, til – hold dere fast – satan så TØFT! Karakter, ass! Never surrender! Faen, Hansen!!

Og det er i denne rusen det fatale skjer. Jeg tar et bilde av sykkelbuksa så nært at man kan telle maiskornene fra fire hekto detvifann, og finner ut at det er en god idè å sende til min kone. Med teksten, «de harde av de harde slipper bløtt men bryter aldri. Badass. Alt vel, ble nr 37.»

Svaret kom raskere enn forventet, jeg må ha vekket henne.

«Jeg vil skilles.»

 

PS! I skrivende stund ruller vi på nytt inn i Å, et år etter. Ekteskapet holdt. Det er solid nok, så langt. Men det spørs hvadefann denne gangen.

Uansett – Lofoten Insomnia er et minne for livet. Anbefales på det bløteste.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1 kommentar

  1. Karin Diis Nilssen   •  

    Å! Hærre! Guuud! Æ flire mæ førrdærva!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.