Du bør aldri gå alene

Først; denne teksten handler om fotballsupportere. Den har derfor flere skrivefeil.

 

Det er en vakker mandag midt i august måned. Jeg har vært ute på en herlig joggetur i dette fantastiske sommerværet som bare ikke vil slippe taket i iskanten. Et lett, sunt, måltid er inntatt, og jeg kjenner at hvilepulsen slett ikke er så verst. Et godt tegn på god helse. Mentalt sett er sinnet lyst, og intellektet slett ikke så ille. Jeg evner å skille rett fra galt, plasserer meg greit på Dagbladets hurtigtest av IQ, og anser meg som et rasjonelt tenkende vesen. Jobben går fint, regnearkene sitter, og jeg tar ordensvaktoppgavene i kontorlandskapet på alvor. Sover greit, lite feit hud, og jeg engasjerer meg som frivillig arbeid i sykkelklubben. Ekte idyll.

Om knappe to timer kommer jeg til å sitte iført en slitt joggebukse og en av fire for året nyinnkjøpte skjorter med navnet til en latterlig overbetalt drittunge på ryggen og rope obskøne meldinger mot absolutt alt og alle som ikke er kledd i rødt på en sekstitommer så stappfull av sportskanaler at Canal Digital sender meg på cruise to ganger i året. Mens fråden står rundt den konstant vidåpne kjeften kommer jeg til å hytte løs med den tilgjengelige armen som ikke måtte befinne seg i potetgullposen. Jeg kommer, totalt blottet for objektiv realitetsorientering, til å angripe et hvert individ i lyseblått eller sort på skjermen med en sammenhengende tirade av grove fornærmelser, inkludert minst fem ulike synonymer for det kvinnelige kjønnsorgan. Jeg kommer til å ta for meg og forsterke alle utseendemessige avvik som disse menneskene måtte være født med, og jeg kommer til å synge sanger om deres mor som gledespike og hennes innsats for deres unnfangelse med en alkoholisert sjøløve i lasterommet på en skitten tråler. Jeg kommer gjentatte ganger til å innlede høylytt dialog med den åndssvake dommeren som befinner seg tretusen kilometer unna, og jeg kommer mest sannsynlig til å involvere linjemenn, fjerdedommer, og deres nærmeste familie. Jeg klamrer meg fast på en følelsesmessig berg-og-dalbane. Og banen er kjent, jeg har sittet der i tretti år. Huset er tomt, alle andre har forlatt. Klok av skade vil de ikke være tilstede når far endrer personlighet. Immunforsvaret veksler mellom desperate forsøk på å hindre hhv hjerteinnfark og slag.

Velkommen til Premier League.

Nå har jeg vel tidligere beskrevet det som for friske mennesker fremstår som det mest absurde fenomenet i vår samtid – supermosjonistene. Men det finnes altså en greie til. Som matcher glattbarberte legger på familiefedre som tester birkenutstyr i vindtunnel (fakta, jeg kjenner nesten en). Det finnes en ikke ubetydelig andel av den voksne befolkning som ni av årets tolv måneder to ganger i uken glemmer alle regler for akseptabel atferd. All rettferdighetssans. All toleranse. Og absolutt all form for nestekjærlighet. Hadde de hatt tilgang til atomvåpen lørdager klokken fire, hadde vi vært historie. For jævlig lenge siden. De er udelikate, aggressive og i fysisk forfall. De er fotballsupportere. Og jeg er en av dem.

I mitt tilfelle er diagnosen Liverpool F.C. Arbeiderklasseklubben som eide verden. Mens torybitchen Maggie Thatcher voldtok folket, viste de adelen langfingeren fra Anfield Road. Og selv om tårene presser på når man går ned memory lane til åttitallet, er mitt førte møte med Liverpool relativt uromantisk. Det handler ikke om fotballkort, Keagan eller en bag med lagbilde fra en onkel i utlandet, og alt det der andre romantiserte jævla røret som folk lirer av seg. Det dreier seg om unge Hansens frykt for fysisk smerte. Her også. For det var en stor satans bøffel av en fyr i gata vår. Du vet, en av de som levde på Honni Korn, var to år for tidlig fysisk utviklet, og hadde samme forhold til algebra som folk flest har til plutonium. Garantert firebokstavsdiagnose av et eller annet slag. Lang historie kort (ja, særlig), fyren var kjent for å være vanskelig når han kjedet seg, og en dag jeg sykler forbi løkka står mammuten og henger på gjerdet. Og tre sekunder senere ligger apachen i grøfta og unge Hansen er i gang med sitt eneste forsvar, diplomatiet.

Apen: «Liker du fotball?»
Jeg: «Nei»
Apen: «Jo, det gjør du»
Jeg: «Ja, det gjør jeg»
Apen: «Liker du Liverpool?»
Jeg: «Vet ikke, gjør jeg?» (og fra dette punktet frem til i dag har jeg helgardert ubehagelige spørsmål)
Apen: «Ja, det gjør du»
Jeg: «Ja det gjør jeg. Liverpool.»
Apen: «Røyker du?»

Og sånn ble det Liverpool. De første par årene altså alene motivert ut fra frykt for juling og rulletobakk. Etter hvert forlot man barneskolen mens flodhesten hang igjen på sitt tredje forsøk på fjerde klasse, og trusselbildet avtok. Men Liverpool var kommet for å bli. Og tretti år og sinnsykt mye bannskap senere er det igjen seriestart.

Vi er jo blitt voksne, barna av syttitallet. På papiret. Men det er som om at for de som oppdaget Engelsk fotball, så er det et lite felt i hjernen som ikke videreutvikles. Henger dere med? Et lite felt uten økning i intelligens etter tiårsalderen. Og dette feltet kobles opp lørdager kl 16, mens resten ligger til ladding et par timer for å klare neste ukes kognitive utfordringer. Og det dreier seg ikke bare om blind kjærlighet. Vi hater nesten like intenst som vi elsker. For en Liverpoolsupporter heter selvsagt hatet Manchester United. Rota til alt vondt. En gjeng amøber hvis supportere flest er å finne i Asia. Ikke nok med at de er fullstendig ubrukelige, de har stort sett vunnet rubbel og bit i Premier League siden jeg var russ. Det er så inni helvete irriterende. Hoggorm har en viktigere rolle å spille på moder jord enn det gjenget her. Jeg har en kompis som har fjernet tastene U-N-I-T-E-D på tastaturet sitt. Ikke den skarpeste kniven i skuffa, for konsekvensen ble selvsagt at han store kjærlighet ble redusert til LVRPOOL. Nu vel.

Så jeg giftet meg inn i en Unitedfamilie. Vi snakker ikke litt interessert, vi snakker hjernevasket. Full diagnose, alle symptomer i fire generasjoner. Dette er jo i og for seg Ronny i et nøtteskall. Han som bare måtte prøve å sette tunga på huskestativet i tjue minusgrader. Inn i stua kommer altså en Tromsøværing i ei flekkete Liverpooltrøye trampende. 9 Fowler. Gratulerer med dagen, svigers. Det er som om Jehova skulle dratt på dørbanking i den Islamske Staten. I bakspeilet er det fullt mulig å anta at undertegnede faktisk var min kones ungdomsopprør som bare meldte seg litt sent i livet. Noen av kidsa fester, andre rømmer hjemmefra, og noen skaffer seg altså en Liverpoolsupporter. Faren hadde nok heller sett at hun flyttet inn på Blitz.

Et ekteskap med en supporter handler om kjærlighet. Du er faen meg nødt til å være bra forelska for å bite i deg alle disse skrudde greiene disse folka finner helt naturlig. Jeg har vært gjennom hele lista. Som sengetøy. Av en eller annen grunn har hun lagt ned veto mot å våkne på Anfield?! Og kjæledyr. Her er et tips; IKKE kall opp kjæledyr som lever mer enn to år etter fotballspillere. De er en jævla illojal gjeng. Dette vet jeg alt om. Plutselig brenner du inne med et hamster ved navn Torres og enda verre, en katt ved navn Fernando. Og før du vet ordet av det sitter jævelen og spiser russisk kaviar i Chelsea. Fernando Torres er ikke med oss lengre. Det er heller ikke Fernando eller Torres, for å si det sånn.

En sannhet kan ikke gjentas for ofte; jeg er en konservativ grinebiter. Jeg tror det ikke før jeg ser det, og forskerne bekrefter at jeg ser det. Men et par ganger ukentlig går altså rullegardinen ned. Full blending. Og dette gir seg fullstendig absurde utslag i overtro knyttet til utfallet av fotballkamper. Min mørkeste tid dreier seg om Bridgeblanding. Jeg vet den dag i dag ikke hvordan den kom i skåla fremfor tv’n, ingen erkjenner å ha hatt noen over åtti år på besøk den uken. Men Bridgeblanding ble konsumert, og Liverpool, som hadde tre tap på rad (altså kunne dette vært en hvilken som helst sesong de siste 25 årene) leverte plutselig årsbeste. Koblingen foretas selvsagt i de 10 % av hjernen som er påslått, og det er åpenbart at jo mer Bridgeblanding jeg konsumerer, jo nærmere kommer vi seriegull. Tolv serierunder senere har kroppsvekta passert hundre kilo, og jeg har ikke hatt fast avføring på to måneder. I starten gikk det fint, men så begynte det å butte  i England. Jeg eksperimenterte med ulike biter, og mot slutten, når livet kun dreide seg om å skaffe Bridgeblanding, barnevernet var koblet inn, og kona flyttet til sin mor, satte jeg lakrispinnene. På 0-2 mot Sunderland.

Derfor er familie så viktig for en fotballsupporter. De får deg opp når du ligger nede. Min kjære hadde en kunde som viste om hjelp, et nummer å ringe. Hun var gift med samme problem. En Norwichsupporter som hadde røket på kamferdrops for noen år siden. Nå var de lykkelige igjen. Og nå er Anniken ved min side i fulle nitti minutter. Men det har også sin bakside. Det har seg nemlig slik at min kjære har et relativt velutviklet konkurranseinstinkt, og i tette storkamper hvor gutta sliter tendenserer hun til å komme med «tydelige» meldinger til Liverpool. Mitt Liverpool.

«Ka fan e det du knør med?? Nu må du hente dæ inn! Idiot! I-DI-OT!!»

Det er klokkeklart hvem som har monopol på å kjefte på gutta i stua, og jeg blir selvsagt fornærmet på deres vegne når hun forlenger mine tirader. Så jeg snur skytset mot stolen ved siden av. Og da har du det gående. Sirkus Bregnehaugen. Vi kommer neppe nærmere enn skilsmisse enn når Stevie G. fikk passet påskrevet en gang i mai.

Som om Stevie G. kan gjøre feil.
Nok om det, nok fra Iskanten. Nå er det match. En gjeng evneveike geitepulere i blått venter i Manchester.

Walk on.

12 kommentarer

  1. Kristian Fjæra   •  

    Rett og slett HYSTERISK bra:-)

    • Ronny Fyhn Hansen   •     Author

      Hehe, takk:-) Hyggelig at du leser

  2. Bra blogg, Ronny!

    Det er Magne fra VG her, nå har jeg anbefalt innlegget ditt på forsiden av VG slik at flere kan få gleden av det.

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha nye lesere? Send en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda:disqus på Twitter så blir den kanskje anbefalt på Lesernes VG.

    🙂

    • Phenrik   •  

      GGMU

  3. Øyvind Teige   •  

    Takk for et eventyrlig godt innlegg! Det er bare anglofile fotball-idioter som skjønner hva du mener- men vi skjønner dette til gjengjeld svær godt igjen!

    http://www.vargas12.com/2014/wolves-vil-bite-fra-seg-championship/

    Du har da tross alt vunnet en del trofeer i de senere år, hva skal vi som drar på oss «Old Gold and Black» hver lørdag si?!

    Skjønt, det ser jo bedre ut nå enn på veldig lenge- til tross for to nedrykk av to mulige!

    Takk for god underholdning Ronny:):)

  4. Bjørn   •  

    Fantastisk

  5. Jan Morten Sørensen   •  

    Kjenner meg igjen i beskrivelsen… Fikk av en eller annen grunn en abnorm trang til å spise bridgeblanding nå… Må ringe mamma og få henne til å sende meg et par poser…

  6. Gunnar Vik   •  

    bra skrevet 🙂 jeg bor selv i Liverpool omraadet, kona er Everton fan. Begge like ikke Man U. Derimot har jeg mange venner som er Man U fans. moro aa «take the piss» av de, de tar igjen med same myte :). Det er en del av moroa, men det er saa mange som tar det lenger. blir ganske lei av Looserpool og andre navn folk har paa klubben i mitt hjerte. Paa tide at en del folk blik voksne og slutter med dette og holder seg til sin egen klubb. Jeg gaar ikke inn paa Man U sine sider og slenger dritt som Man U fans gjoer paa Liverpool sine. Dette gaar sikker begge veier, men paa tide aa grave ned stridsoksa og folge sitt eget lag.
    YNWA(you’ll never walk alone)

  7. Roald Gjermstad   •  

    3:)

  8. Morten Hallangen   •  

    Evneveike geitepulere i lyseblått…..du er NØDT til å være fotballidiot for å skjønne humoren, hehehhe- YNWA

  9. Hilfe222   •  

    Konge! 🙂

  10. Pingback: Uforklarlig kjærlighet | Anders Berg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.