Ti tusen timer

JEG leste nylig boken «The Sports Gene» av David Epstein. Egentlig drit kjedelig, men hipp i supermosjonistsegmentet. Epstein oppsummerer forskningen på hvem som blir best i idrett, og hvorfor. Underbevist er motivet klart; unge Hansen er nok en gang ute etter en quick-fix på underprestasjon på Birken. Jeg leter etter den enkle setningen, de to strekene...
Continue reading...

Heroinknekk, stålkøller og sprengkåte gråmåser

  Golf. Tweed. Plastikkopererte skipsmeglere med privatsjåfør. Humprey Von Goldenshower. Yeees. Beautiful. Bedriftsidrett for frimurerlosjen. Rolls satans Rolls. Jævlig langt fra Anfield Road. Fra Raga Rockers. Fra svettelukt, gjørme, harden the fuck up og kragebeinsbrudd. Golf. Siste utpost av førtiårskrisen. Det mørkeste stedet jeg aldri skulle. Harstad, 25.12.2005 kl 04:35. Det er ca ti timer siden en lykkelig familie...
Continue reading...

Hypokondersommer

Jeg satt i helga og titta på sykkelrittet på Milan-San Remo. Der føyk den en favoritten etter den andre i grøfta, før de børstet støvet, tørket blod, og satte seg på setet igjen. Det fikk meg til å reflektere over menn og smerteterskel. Nærmere bestemt min smerteterskel. Oh, lord. Konkurransesyklister er nemlig de tøffeste gutta i...
Continue reading...

Du bør aldri gå alene

Først; denne teksten handler om fotballsupportere. Den har derfor flere skrivefeil.   Det er en vakker mandag midt i august måned. Jeg har vært ute på en herlig joggetur i dette fantastiske sommerværet som bare ikke vil slippe taket i iskanten. Et lett, sunt, måltid er inntatt, og jeg kjenner at hvilepulsen slett ikke er...
Continue reading...

Me Tarzan, you Jane

I et tidels sekund er jeg vektløs. Et lite øyeblikk hvor tyngdekraften opphører. Timingen er perfekt, og godt hjulpet av en svulmende biceps rekker jeg akkurat å gripe den siste lianen og generere pendelkraft nok til å svinge meg opp på plattformen foran trehytta. Jeg lander kattemykt, inntar innstinktivt angrepsstilling, og lytter. Alle sanser er i beredskap....
Continue reading...