Å veie sine ord – digitaliseringen av midtlivskrisen

Kona har kjøpt ny badevekt.

Det vil si hun har kjøpt det jeg en kort stund trodde var en badevekt, men som skulle vise seg å være pur jævelskap i aluminium. Jeg viste ikke at vi trengte ny badevekt, men så er det sjeldent en korrelasjon mellom utslitt og nye innkjøp i vår husholdning. Og de er like sjeldent drøftet i familieråd. Men vekta var i hus, og mitt første, og eneste, møte med Satan selv var en tidlig novembermorgen for et års tid siden. Jeg hadde stort sett hengt sammenhengende i byens smågodthyller iført bursdagshatt siden sykkelsesongen var over, og jeg stod nå under lyskasterne på badet og konfronterte mitt eget speilbilde.

Jeg var så blek at hadde det ikke vært for de to mørkeblå ringene under gluggene og et panikkartet forsøk på et hipsterskjegg, hadde det ikke vært mulig å skille hodet fra den snøhvite baderomsveggen i bakgrunnen. Brystene var begynt å bli såpass voksne at jeg med under moderat promille kunne blitt småkåt av meg selv.

Et lite øyeblikk ble jeg stående å fundere på om jeg hadde utviklet hårvekst på bilringene, eller om det bare var brysthår der nede som en konsekvens av sig i overkroppen. Jeg tenkte at om det første var tilfelle, var dette sikkert interessant for vitenskapen, og minnet meg selv igjen på at jeg måtte skaffe et sånt donorkort. Og melde meg ut av statskjerka. Du burde kunne gjøre det i samme skjema. Men jeg er jo en faktaorientert fyr, så jeg bestemte meg for å konfrontere virkeligheten. Nå skal du på vekta, Dumbo.

Det neste som hender er litt uklart.

Vekta våkner til liv, og jeg rekker akkurat å få de to første tærne på plata i det min kjære kommer flygende vannrett gjennom lufta inn på badet. Hun klarer i en sammenhengende bevegelse å plante underarmen på høyra i de tre øverste ribbenene mine, og sender meg sidevegs opp i badekaret, mens hun med venstre hand snapper vekta under beina på meg. Jeg aner ikke hva som traff meg, men mens jeg ligger og stirrer i taket hører jeg fra utenfor badekaret;

«Du veier deg ikke på min brukerkonto!»

Jeg vet ikke om du henger helt med her; men vi har altså brukerkontoer på badevekta. Og akkurat nå ligger altså min kjære, som hittil i løpet av et ti års ekteskap konsekvent har nektet å sette seg inn i en eneste satans fjernkontroll, naken på alle fire og programmerer brukerkontoer. På badevekta. Det viser seg at dette er en såkalt biometrisk vekt. Djevelmaskinen bruker tre sekunder på å analysere svetten under beina på meg, og klarer på bakgrunn av dette å levere en komplett EU-kontroll for midtlivskriser. 

Det er ikke akkurat sånn at jeg trenger en forskningrapport for å forstå et jeg er tjukk. Det klarer seg lenge med kroppsvekt. Alt teknologien trenger å bidra med er et eneste tall. Men jeg ender altså opp på vekta, på min egen brukerkonto. Kona har imidlertid tenkt å bidra, for at jeg «skal kunne tolke de biometriske dataene jeg får feedback på i displayet». Jeg er seriøst inne på tanken at ailens må ha vært nedom og byttet ut kjerringa i løpet av natta. Hun har nå plassert seg ved min side, direkte inn i siktelinjen til dataskjermen, og har tenkt å kommentere alt som skal foregå det neste minuttet. Det er som å komme til urulogen med Arne Scheie i en speakerbu i hjørnet.

Og det skulle altså vise seg at dette vekthelvete har tenkt å servere en tilsynelatende endeløs rekke fornærmelser. Vekta er ille nok, 91,6. Jeg skal åpenbart ikke sykle touren i år heller, men det stanser ikke der. For neste tall er nesten like høyt; BMI. For å få til det må du jo i praksis være kvadratisk, kan Arne opplyse. Og sånn fortsetter det, hvert femte sekund får jeg passet påskrevet. Det er som en svigermor fra Clas Ohlson. Alt fra saltinnhold til ørevoks er for høyt.

Men endelig, langt ute i tiraden – et lavt tall! 6,3! Jeg peker begeistret og vil ha bekreftet at dette må jo være ganske bra. Men fra høyre mumles det «..mmm, hja, skal vi se, det der er jo muskelmassen. Husk at det lastes opp i skyen.» Enognitti kilo, seks kilo muskler. Online. På slutten har jeg egentlig resignert. Jeg har fått min biologiske alder bekreftet til ca åtti, og jeg er egentlig i gang med å gi faen. Jeg vurderer om det er et alternativ å prøve å få kastet faenskapen ut soveromsvinduet, men kommer frem til at risikoen for ytterligere ribbensbrudd før jeg rekker frem for stor. Jeg er en resignert mann, i det biometrikken serverer et siste måltall for dekadensens utforbakke; 25 centimeter..

Som en siste livlinje har jeg gjennomført min egen analyse av tallet, og jeg hopper av vekta. I speilet ser jeg John Holmes, og jeg pendler armen foran skrittet som for å illustrere en lavthengende elefantsnabel. Jeg er jo fortsatt naken, så at dette er en illusjon, er ganske åpenbart for alle som er tilstede, men det er tross alt det nærmeste jeg har vært en opptur denne dagen.

«Twenty-five centimeter, I know! You and me, scale we talk the same language! Tweeeenty five cents, ladies and gentl..»

Det er omtrent så langt jeg kommer i testosteronmonolgen, før Arne, som fortsatt jobber med datafangsten, bryter inn.

«Jepp. Det der er prostata. Du får snakke med noen.»

Våre barn har flyttet tidlig hjemmefra.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.